Objektive sannheter

Finnes det objektive sannheter, regler som gjelder for alle mennesker på jorda? Eller er alt relativt, at det ikke finnes noen absolutte sannheter? Dette er et omstridt, stort tema, samtidig utrolig viktig. Ubevisst eller bevisst - det påvirker alt det vi er og gjør i livene våre. Uten absolutte regler kan man egentlig gjøre hva man vil. Er det absolutte regler, må det være en autoritet som bestemmer hva disse reglene skal være.

Relativisme, at det ikke finnes noen absolutte sannheter, er en snodig ting. For det første motsier utsagnet seg selv, for utsagnet er jo absolutt. For det andre skaper det mange utfordringer. Finnes det godt og ondt? Hva er rettferdighet? Er det ok å drepe? Er pedofili greit? Er blodet tjukkere enn vann? Hva er kjærlighet og hvordan ser det ut i praksis? I følge relativismen finnes det ikke noe fasitsvar på dette, alt varierer ut i fra hvert menneske mener.

Dersom begrepet rettferdighet er relativt, da vil noen for eksempel kunne ta blodhevn og si at man er "even" (finner ikke et passende norsk ord for det:P). Drap er noen ganer ok, andre ikke. Men hvem kan si/bestemme når det er ok og ikke? Hvis alt er relativt, hvem kan da si hva som er rett og galt, hvem kan da si at noe er godt og andre ting feil. Kanskje litt søkte eksempler, men ved å sette ting på spissen er det ofte enklere å se hvor tankerekken fører hen. Relativisme fører hen til anarkisme, spør du meg. Noen vil påstå at mennesket er godt på bunnen, derav vil det gå bra. Andre vil påstå at mennesket kan velge mellom godt og ondt, og at det velger det beste for seg selv når det ikke er noe utenfor som regulerer valget (f.eks. regler). Jeg mener at med anarkisme følger "den sterkestes rett". Da vil de sterkeste ha det materielt godt, mens de svakere må trykke andre under seg for å få det bedre. Det kommer an på hvor, når og av hem du er født. Frykt er fellesfaktor for alle, frykt for å tape, frykt for å miste det man har - en selvsentrert frykt. Den kan holdes vekke fra bevisstheten, men kan lett komme til syne ved for eksempel spesielle hendelser som død, terrorfrykt eller når posisjonen blir truet på en eller annen måte.

I dag har jeg (via en video på nettet) hørt om en plass som heter Snake Valley. Det ligger i en anonymisert by. Der blandes slageblod og alkohol og det selges sammen med et fritt valgt ønske. Når man har drukket denne blandingen, så kan kjøperen ønske seg absolutt hva han vil, og selgeren skaffer det. (Advarsel: Nå kommer noe som du kanskje ikke vil høre.) En nederlansk kvinne klarte en gang å redde ut en jentebaby fra en kjøper. Kjøperen hadde ønsket seg en baby og skulle til å seksuelt misbruke denne 18 måneder gamle jenta. Noen vil kanskje si at alkoholen har skylda. Hva med selgerne, de som sørget for å gi kjøperen denne lille babyen? Er ikke det umoralskt?
Eller hva med den tyske SS-offiseren Eichmann. Han gjemte seg i Argentina etter 2. verdenskrig. Etter en stund ble han fanget der. Han var da blitt far til en 8 år gammel sønn. En jøde fortalte ham at han, altså Eichmann, hadde drept hans sønn på ca 8. år i løpet av krigen, at disse to sønnene var jevngamle. Deretter spurte jøden Eichmann: "Hva er forskjellen på min og din sønn?" Eichmann svarte: "Min sønn er ikke jøde."

Motsatsen til relativismen er at det finnes felles regler som alle skal/bør følge. Noe av det vanskelige med objektive regler, er at det krever en autoritet som bestemmer og forteller hva som er allmenngyldig sant. Hvis det finnes noe som er godt og noe som er ondt, da kan ikke et menneske si hva som er hva, men bare denne autoriteten. Rettferdighet vil da være bygget på det. Drap og pedofili også. Hvordan mennesket skal/bør te seg og behandle hverandre, vil også være bestemt av dette. Denne autoritet vil alltid ha rett - hvis ikke er den ikke absolutt, men alt blir relativt.

Vi, mennesker, har alltid hatt sterke meninger om hva som er/ikke er absolutte regler. På en måte kan en vel si at det finnes ca fem millioner ulike meninger her til lands. Det er også mennesker til ulike tider som har prøvd å lage systemer av regler som skal gjelde alle - men ingen har klart å skape noe varig og godt. Mao og Lenin er to eksempler på det. Mange menneskeliv har gått tapt i forsøket. Og så er det også mange religioner og livssyn som har gitt sin tilslutning til eller relative tilslutning til en eller flere retninger. Felles for oss alle mennesker, er at vi mener vi har funnet fasiten. Noen vil for eksempel si at Jesus er fasiten, noen vil si at det ikke finnes noen fasit (dette er jo også et absolutt utsagn), noen sier at det er flere veien til toppen av fjellet (altså flere fasiter (som til sammen er en fasit?)). Men uansett hva vi mennesker mener, vi er og forblir mennesker og ikke en autoritet som kan avgjøre hva som er allmenngyldig sant. Vi, mennesker, er verken perfekte eller totalt mislykkede, så vi vil alltid gjøre godt og vondt, derav ta feil. Men hva er så denne autoriteten?

Som menneske kan ikke jeg gi deg fasiten, jeg kan bare snakke ut i fra egne erfaringer. Tidligere var jeg en tradisjons-kristen, senere har jeg opplevd mye (samtidig lite) med Gud. Visste du at det står i Bibelen at Gud skriver ned alt vi mennesker gjør og at vi til slutt skal bli dømt etter det, en etter en (Åpb. 20:12)? Og det i forhold til hans objektive regler? Noen har gjerne noen spørsmål de har lyst til å spørre Gud på denne dagen (for eksempel om det ondes problem), men egentlig er det vel mer naturlig å tenke på hva Gud kommer til å spørre oss mennesker om. Jeg tipper at hans spørsmål vil gjøre hver enkelt av oss flau og skamfull. Å leve etter hans standard, for eksempel andre-budet til Jesus om å elske hverandre, går ikke an. Vi kan bli stadig flinkere dersom vi strekker oss, men fullkommen er umulig - dessverre. Nettopp derfor er julen og påsken så viktig. Gud la en langsiktig plan, en plan som innebar hvordan han skulle redde menneskene tilbake til "det bare-gode" igjen - Jesus. I sin kjærlighet satte han i gang Jesus-ofre-seg-planen sin ved å gjøre Maria gravid ved Den Hellige Ånd og i kjærlighet ofret han sønnen sin på korset for at han skulle ta på seg feilene sine. Ved å tro på Jesus, ved å tro på Guds kjærlighet til oss, får vi helt gratis lov til å leve med den fullkomne Gud selv om vi tabber oss ut her og der. Det er virkelig en gave å feire. Ikke koster det penger heller, bare endret liv. For finnes det en absolutt sannhet som autoriteten Gud forteller oss, så bør vi absolutt gi tilbake til han ved å endre livene våre: Elsk hverandre.


Jeg prøver å bli stadig flinkere på disse to budene og opplever at det både gir meg og mange andre store gleder. Blant annet opplever jeg og andre konkrete ting med Gud, som for eksempel flere ganger i forbindelse med jobbsøkingen i våres og på konfirmantleir. Disse opplevelsene med han pluss at jeg ser at det å elske hverandre gir forbedrede liv og relasjoner (altså må kjærlighetsbudet hans gjelde), gjør at jeg vet at Gud finnes og at han bryr seg om oss mennesker. Derfor støtter jeg meg til det englene sa for ca 2000 år siden: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i." Håper virkelig jeg er en av de.