Frykt

Livet her på jorda, kort og samtidig langt - men uansett vil det ta slutt en dag. Hva da? Å søke svaret på dette er det mange som har gjort. Fasiten kan ikke bevises ved vitenskap. Mange mennesker frykter døden. Her i rike Vesten er døden fjern, mange tenker ikke på den - med mindre de erfarer den på nært hold. Da er det mer naturlig å frykte for kvaliteten på livet mens man lever. "Hva må jeg gjøre / ikke gjøre for å få et best mulig liv for meg og mine?" Menneskefrykt, en frykt for hva andre mennesker kan gjøre mot meg og mine, er en naturlig frykt når man har fokus på det jordiske. Men hva om det finnes en gud som vet hva som er rett og galt - hva skjer da om man overser det? Burde vi ikke egentlig hatt mer gudsfrykt enn menneskefrykt..? (Dette innlegget antar at Gud+Jesus er sann.)

"Å frykte Herren er begynnelsen til visdom" (Ord.spr. 9,10)

Frykten driver oss vekk fra det vi egentlig har lyst til å gjøre eller den begrenser den friheten vi ønsker å leve i. På grunn av frykten velger vi annerledes. Det er forskjellig hva folk frykter. Noen frykter for konsekvensen av å gjøre feil, andre frykter for hva folk kan tenke, noen for å åpne seg opp for andre i tilfelle man blir avvist. Jeg kjenner en som jobber i en halvoffentlig stilling der det er naturlig å skulle si sin mening for å få folk til å endre seg. Å gjøre det muntlig går helt fint, å gjøre det skriftlig er verre. "Folk kan jo bruke det mot meg!" Det er forskjell på å være frimodig og være strategisk. Det går an å være begge deler eller ingen av de. Ønsker man å være en tydelig stemme som kjemper for sin sak, så må man legge til side sin menneskefrykt og være modig og gjerne strategisk i sin framgang. Dersom man tier, da vinner menneskefrykten. Står man fram, vil det koste. Prisen kan være høy, belønningen mye høyere. Noen mennesker velger å stå fram selv om de vet at de vil bli forfulgt, ja, muligens også miste livet. Eller - de vet at resten av familien kan komme i livsfare! Cred til de!!!

David, ca år 1000 f.Kr, ble utvalgt av Gud til å være konge for Israelsfolket. Han gjorde mye godt og han gjorde også onde ting. Blant annet gjorde han ei gift dame gravid og etterpå fikk han mannen hennes, Uria, drept i en krig (derav uttrykket "Urias post"). Seinere en gang gjorde David en annen ting mot Gud, og Gud ga han tre valg: Hungersnød i landet hans i sju år, bli forfulgt av fiender i tre måneder eller pest i landet hans i tre dager. Davids svar liker jeg: "Jeg er i stor nød. La oss da helst falle i Herrens hånd! For hans barmhjertighet er stor, men i menneskers hånd vil jeg nødig falle." (2. Sam 24.) David visste at det var viktigere å frykte Gud enn mennesker. Mennesker kunne ødelegge kroppen hans, men Gud styrer over både kroppen og sjelen hans. Dermed er det viktigere å følge Gud enn mennesker.

Frykt driver til omvendelse. Dersom man ikke frykter Gud, da vil man bli drevet av andre ting. Man kan tilbe andre ting/guder eller man kan la seg styres hit og dit av andre. Spør du meg, er det mange av den siste kategorien her i Norge nå om dagen, mange som ikke er bevisst på hva de tror på/hva som er verdier verdt å holde på. Dermed flyter de med strømmen, lar andre ta avgjørelser for seg, bøyer seg for hva andre mennesker sier er godt/ondt. Et menneske lever bare for en viss periode og kan aldri finne fram til fasiten/ hva som er godt og ondt. Vi kan bestemme hva vi mener, men ikke vite om det er faktisk er sant. Alle som følger blindt etter vet hva de gjør. Skummelt, for de lar andre mennesker bestemme over livet deres.

Frykt driver til omvendelse. David hadde det "lett" siden han fikk beskjed av profeter om de store, gælige feil. Likens med de som så at Jesus helbredet en lam mann (han som ble firet ned gjennom taket). Det står at de rundt ble grepet av frykt og priste Gud. Også i dag opplever folk Gud, og da blir de lamslått av det store. Frykt er vel en av flere naturlige følger. Jeg snublet nettopp over en video fra Australia. I videoen er det en mann som forutsier (profeterer) 31. juli 2010 om at det skal komme en flom i nord-østre del av Australia i Brisbane-området. "Omvend dere, sier Herren, hvis ikke..." Forvarselet hjalp ikke slik som i Jona-historien fra Bibelen, for i desember og januar opplevde Australia sin største flom på nesten 200 år. Om profetien kom i forkant vet jeg ikke, men flommen var stor. I Bibelen sier tilsvarende historier at Gud reagerer på all ondskap i verden og ønsker at folk skal slutte med det og heller gjøre det gode.

Frykt og kjærlighet er to motsetninger, samtidig avhengig av hverandre. Frykt får deg til å ikke gjøre det du hadde tenkt, (den rette) kjærligheten får deg til å gjøre det gode. Mennesket er ikke stand til å gjøre bare onde eller bare gode ting. Vi når ikke Gud opp til knærne en gang! Uten frykt for straff, vil mennesket bli mer egosentrerte og mindre opptatt av å gjøre gode ting / vise kjærlighet. "Hvorfor skal man jobbe med å forbedre seg hvis det ikke spiller noen rolle.." Uten kjærlighet vil frykten ta overhånd. Lurer på hvordan det er å bo Krim-halvøya nå om dagen. Har man vokst opp i et hjem med overgrep, vil frykten mest sannsynligvis spise opp mennesket innenfra.


Frykten driver til omvendelse, det gjør kjærligheten også. Frykter man Gud, da jobber man heller med å gjøre stadig flere gode ting / bli en stadig bedre person - koste hva det koste vil. Gud tar imot de som frykter ham og gjør rettferdighet (tro på Jesus + elsk hveranre). Da erstatter han frykten med kjærlighet - ved hjelp av sin hellige Ånd. Gud skriver ned hva hvert enkelt menneske på jorda gjør av både gode og onde ting. På siste side i Bibelen står følgende: "Se, jeg [Jesus] kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er." På dommens dag skal vi få lønn - enten et liv videre sammen med Gud - eller borte fra han der hans godhet ikke finnes. Dette skal vare i all evighet. Frykten driver til omvendelse, omvendelsen til et liv med Gud der kjærligheten er stor. Å, hvor godt det er å erfare dette. Måtte stadig flere oppdage det!