Flisa og bjelken

Flisa og bjelken er en kjent bibelhistorie for mange, skjønt sikkert færre og færre. Den handler om at en gjerne ser flisen i en annens øye, men ikke bjelken i ditt eget øye. Egentlig et ganske morsomt bilde.. :P Det er en liten ting til i bibelteksten som sjeldent blir dratt fram, en liten dog viktig ting som kanskje vi har for lite av i samfunnet vårt i dag..?


I helgen var jeg på utrolig kjekk leir med en skokk med ungdommer. Det er mye som kunne vært trekt fram derifra, blant annet at de for hverandre på eget initiativ. Konge. En av deltakerne der var ei jente som kan være ganske direkte. Hun er veldig observant og klarer å se trekk hos andre mennesker ganske fort. Og når hun først ser gjentakende trekk, så sier hun det til den andre personen - enten det er 5 eller 30 andre personer til stede. Det er ikke nødvendig snakk om "fliser/bjelker" her, men dette utløste noen tanker i hodet mitt. Det må jo være mulig å kommentere andres fliser, også hvis man har en bjelke i eget øye. Hvis ikke kan man jo ende opp med at alle går rundt med fliser og bjelker i øyet. Da vil vi jo gå rundt som blinde - og blinde vil veilede blinde. Da går man seg i hvert fall vill!

Å kunne si ifra om ting som ikke er på stell, det er viktig. Samtidig er det noe med situasjonen og måten man sier ifra på. Å skille mellom sak og person er en viktig ting. Det er kanskje ikke alltid like enkelt, spesielt der selvbilde er svakt eller man har tidligere negative erfaringer. Likevel kan det være godt/heldig å snakke om flisa/bjelken. Ordene man velger for å framlegge flisa/bjelken på, er også viktig. Man kan gå fram ved å snakke om at "du HAR en flis i øyet...". Selv liker jeg bedre å vektlegge at jeg kun kommer med min subjektive forståelse av det, at jeg tenker sånn og sånn - og at jeg kan ta feil. Jeg opplever at dette ufarliggjør saken noe, at det blir enklere å være uenig i saken. Å gå i dialog er også en ting jeg synes fungerer veldig godt. Når begge er likeverdige parter, da er det større sjanse for å unngå å gå i forsvar og heller få til en konstruktiv samtale. Situasjon kan også ha noe å si. Hvem som er til stede, hvilken sinnsstemning folk er i samt hvilken relasjon man har, har også mye å si. Jeg og kona sparer de heftigste diskusjonene til vi er på egen hånd. Jeg er elendig på å diskutere når jeg er hissig, så derfor prøver vi å ta disse diskusjonene mens vi er forholdsvis avslappet. Sitter jeg og diskuterer noe med en ukjent person, så vil jeg veie min ord nøye - og heller føle meg fram på om det ut i fra situasjonen er smart å si noe eller ikke.

Jeg husker for øvrig fortsatt en refleks-episode for noen år siden. En tilfeldig bilist stoppet meg mens jeg gikk til bussen. "Du må bruke refleks i mørket." I og med at jeg var i ferd med å feste en refleks rundt den ene armen, bet jeg i meg irritasjonen og sa hyggelig at "jeg holder på akkurat nå". "Ja, men du må ha på begge armene!" Jeg gikk. Tålmodigheten min var over, hun fortjente ikke mer. Skjønt kanskje hadde hun et poeng likevel.. Også som nyutdannet lærer husker jeg en kollega kjefte heftig på meg. Da hun var sykemeldt hadde jeg fått ansvaret for hennes klasse i en lengre periode. Jeg var fersk i gamet, hadde få å lene meg til/fikk lite veiledning, så måtte foreta valg. Da den sykemeldte læreren kom tilbake og oppdaget dette, var frustrasjonen hennes stor. Jeg fikk vite hvor skapet stod, skjønt jeg tror nok hun merket at ordene hennes ikke falt meg så veldig tungt. Det gjorde sannsynligvis til at hun brukte enda flere ord på å øse ut sin irritasjon, skjønt det forandret ingenting. I stedet for å gå i dialog, valgte denne læreren kjeftemetoden. Noen av de jeg kjenner har oppleve "neste-kjærlige" kristne som forteller at de kommer til å brenne i helvete (altså søppelplassen utenfor Jerusalem der de blant annet ofret mennesker). Denne måten å gå fram på skader dessverre ikke bare dem selv, men også folks oppfatning av Gud. "Hvor er Guds kjærlighet i dette budskapet?"

Hva er forskjellen på en bjelke og en flis? Ganske stor vil jeg si. Fliser er små og ganske lite betydelige. Bjelken er stor og egentlig ganske lett å få øye på - samtidig kanskje også vanskelig å få gjort noe med siden den er så tung. Flisespikkeri er det også noe som heter. Det kan vel da være snakk om dolokket skal være oppe eller nede - eller begge lokkene nede, eller det kan være snakk om måten man snakker til andre på. Kanskje bruker man ord som ofte sårer andre og det uten at en er klar over det selv. Bjelker må tydeligvis være større, kanskje at man har grunnleggende feil om noe. Kanskje praktiserer man en kjærlighet til barna sine, en kjærlighet som er uten grensesetting. Kanskje bruker man like sårende ord ovenfor andre som den man kritiserer.

Den store faren med fliser og bjelker, er at man bare lar de bli stående. Sånn generelt sett virker det som at det er noe av det som skjer i Norge i dag. Så lenge du syns noe er ok, så er det ok for deg - eller frihet er å være fri fra grenser/fri for hva andre tenker. Blir ikke dette litt sånn "den sterkestes rett", spesielt hvis vi tenker i forhold til hele verden..? Selv tenker jeg at de to budene Jesus ga oss er ganske så genialt enkle. Det siste budet, det med å elske hverandre, er det mange som er enige i. En vanlig tanke er at vi mennesker er gode på bunnen, at vi er i stand til å ta de gode valgene på egen hånd. Men er det virkelig sant? I amerikansk psykologi finnes det et eget emne som heter "evil". Som barn var jeg ikke "evil", men jeg var veldig rampete. Som seks-åring i barnehagen gjemte jeg den ene skien til en av de andre i barnehagen under verdaen vår hjemme. Jeg vil tro den skien ligger der fortsatt. Jeg trengte også to voksne til å holde meg på plass på søndagsskolen. Det var jo så kjedelig. Gjennom oppdragelse og sikkert en del andre ting ser det ut til å ha blitt et ok menneske av meg. Men også som voksen er det ting jeg angrer på, ting som gjerne skulle vært ugjort. Jeg vet at jeg ikke er i stand til å gjøre/velge det gode i en hver situasjon. Det finnes også mange kjente eksempler som er kjent for mye godt/ondt, men som heller ikke bare gjør gode eller onde ting. Hvis dette stemmer for alle mennesker, da kan vi jo ikke bare være gode!?! Bibelen snakker om å øve opp evnen til å skille mellom det gode og onde (både av egen innsats og ved hjelp av Den Hellige Ånd). Den synes jeg er utrolig interessant og viktig. Det må vel bety at det ikke finnes et eneste perfekt menneske og heller ikke et totalt ondt menneske..? Pluss at det går an å øve seg opp!

Det finnes et tema innenfor kristendommen som det snakkes stadig mindre om. Hallesby hadde vist en tale for en god del tiår siden som gikk på nettopp dette. Han valgte konfrontasjonsmetoden, å gå direkte i strupen på de som stod utenfor. Kanskje har denne talen gjort det enda vanskeligere å snakke om dette temaet, at det kun er en vei til å bli frelst - gjennom Jesus. Hva om dette er den største bjelken vi nordmenn har i øyene våre? Hva som skjer på etter at jeg dør, det har jeg veldig lite peiling på. Det jeg har peiling på, er de erfaringene jeg har hatt med Gud. Gjennom de har han bygget stor tro i meg. Derfor tenker jeg også at han har villet Bibelen, at han gjennom den forteller sannheter som gjelder alle mennesker. Litt enkel og sprø tankegang, kanskje? Det er i alle fall en del av min tankegang. Det betyr blant annet at på dommens dag vil han stå klar med åpne armer for sine barn og si "velkommen hjem". Å være igjen uten Guds godhet i verden, der vil jeg ikke være. Og ikke nok med det. Allerede nå kan man få oppleve Guds godhet - hvis man vil.

Den siste biten i bibelhistorien om flisa og bjelken, er at man først skal dra bjelken ut av ditt eget øye. Da kan du etterpå se og dra ut flisen hos den andre personen. Hva om vi ble flinkere til det i Norge, å si ifra når man ser en flis i andres øye. Det betyr jo også at man må risikere at andre kommenterer bjelken i ditt eget øye. Unntaket er vel dersom du allerede har fjernet bjelken. Jeg tror at det er to bærebjelker som er det gode. Ikke alle er enige i den. Samtidig - dersom vi var stadig flere som filtrerte alt gjennom det "å elske hverandre", at man tar personlige valg ut i fra det som tjener fellesskapet og individet best, at vi var stadig flere som bevisst øvde opp vår evne til å skille mellom godt og ondt, da kunne vi fått et samfunn med færre fliser og bjelker. Det er ikke noe flisespikkeri!