Blant ungdommer

De siste årene har jeg truffet mange ungdommer i tenåringsalderen, både gjennom jobben og på fritiden. Blant annet har jeg vært på mange konfirmantleire. Å være blant ungdom er som oftest kjekt, noen ganger er det veldig, veldig kjekt. Noen ganger kan det også være slitsomt og spesielt når man får høre noe om det triste og fæle de bærer på. Jeg har lyst til å dele noe av dette, for jeg tror mange ungdommer går rundt og er underernært, at de trenger mer hjelp til å komme seg opp og fram i verden.

Jeg begynner med det triste. Som sikkert til alle tider i historien, er ungdommene utsatt for press utenfra. Samfunnet i dag (kulturen her til lands) sier blant annet at det er viktig å være pen, ha mange venner og at man skal være såkalt normal (hva er nå det og er det mulig?). Hva som er årsaken til at ungdommen lar seg påvirke av dette varierer, også i hvor stor grad man blir påvirket av det. Ungdomstiden er en ekstra sårbar periode som ofte har stor betydning for veien videre i livet. Klarer man å komme helberget/sterk gjennom denne, så bruker det stort sett å gå bra. Gjennom det ytre presset, kan ungdommene måle seg opp mot "det normale". Ofte ender en opp med svaret at en ikke er god nok, at man ikke duger. Dette ser jeg igjen hos voksne mennesker også. Dette "ikke god nok-stemplet" ser jeg på hvordan folk ter seg sammen med andre eller for eksempel på Facebook. Jeg har også hatt en del aleneprater med ungdommer, og da kommer disse tankene ofte fram i ulike drakter. Noe av det verste jeg hører, er når de forteller om ting de har vært gjennom. Ensomhet, overgrep, familievansker, sykdom, død og skilsmisse for å nevne noen. Fellesfaktoren er kanskje ødelagte/brutte relasjoner? Noen ganger møter jeg på mennesker som knapt nok klarer å holde seg stående, som er i ferd med mislykkes med livet i en alder av femten år. Hvor er de voksne støttespillerne rundt de, de som skal hjelpe tenåringene til å finne trygghet og vokse opp til å være bli mennesker som kan stå på egne bein!?! Synes egentlig Black Eyed Peas sa det ganske så godt for noen år siden i sangen Where is the love? Det offentlige kan ikke redde alle med sin halvmekaniske kjærlighet, det må vi mennesker gjøre selv. I min hverdag ser jeg voksne som gjennom å for eksempel bli fosterforeldre eller gjennom å støtte sårede mennesker man møter på i jobb/fritid, voksne som virkelig ønsker å hjelpe. Måtte vi bli mange, mange flere her i Norge som tar oss tid og viser nestekjærlighet til ungdommen!

Det er også mye godt som skjer rundt omkring. I motsetning til det kjipe som skjer, er kanskje fellesfaktoren her positive relasjoner, det at mennesker viser hverandre at de bryr seg om hverandre, at man får til et inkluderende og oppbyggende fellesskap. For å få til dette trenger man å møte folk der de er, over tid vise at man bryr seg samt å by på seg selv. Som lærer, skjønt egentlig generelt, er dette noe som alltid ligger i bakhodet mitt. Det er derfor jeg hele tiden går rundt og sier "god jul" også, for da kan man få fram et smil eller lignende på to sekunder;) Ved å investere i noen ekstra prater med ungdommene inniblant er det utrolig hvor mye bedre vi samarbeider enn om relasjonen halter. Gjennom slike prater kan man kanskje hjelpe den andre (også meg selv) til å se ting fra flere perspektiv og kanskje komme med hjelp gjennom praten eller ting man kan gjøre for å forbedre situasjonen. Det som kan være frustrerende, er at man aldri har nok tid til å hjelpe "nok" eller i det hele tatt kunne hjelpe.

Heldigvis finnes det en ekstra hjelp, skjønt den kan jeg snakke om i skoleundervisning. Det kan jeg derimot i kristent ungdomsarbeid. I løpet av de leirene jeg har vært på, har jeg faktisk opplevd å få hakeslepp, bli nesten stum av det som har skjedd. For det første har fokusert på å bygge et fellesskap der alle er inkludert. For det andre har vi fortalt at det er mulig å ha kontakt med Gud - og opplevd at det har skjedd blant konfirmanter på leir. Det har til og med skjedd flere ganger i løpet av en leir. Har lyst til å dele en av de tingene som har skjedd, for det gjorde at en del av konfirmantene fikk øynene opp for han og begynte å be sammen på eget initiativ etter noen få dager på leir. Det var ei jente på en av leirene som fikk vondt i magen på ankomstdagen. Hun bruker å ha det jevnlig, og da gjerne så kraftig at hun spyr, og det bruker å vare i minst 5-6 dager. På den tredje dagen kom en av venninnene hennes bort til meg og spurte om vi kunne be for ei venninne som var dårlig (hun hadde selv nettopp opplevd noe og hadde på den måten oppdaget at Gud svarer bønn). Jeg og venninna ba for hun med magesmertene - uten at hun visste om det. En eller to timer etter at vi hadde bedt, traff jeg og venninna "mage-jenta". Hun så helt frisk ut og kunne fortelle at hun plutselig ble frisk. Venninna sa da at "vi har bedt for deg". Jenta ble paff og visste ikke helt hva hun skulle tenke. Selv tenker jeg det er smart å være kritisk til om det er Gud som gjør noe eller om det er tilfeldigheter, så jeg begynte å spørre etter detaljer. Mage-jenta fortalte at hun tidligere på dagen hadde vært så dårlig at hun var på rommet i to timer og at hun da nesten hadde spydd, altså en ganske dårlig dag. Siden hun ofte har disse magesmertene, forventet hun å være dårlig i minst to-tre dager til. Derfor ble hun overrasket da hun plutselig ble god igjen - og enda mer da hun fikk vite at noen hadde bedt for magen hennes. De andre som var der var like positivt overrasket.

Neste morgen fikk jeg høre at jenta hadde blitt dårlig igjen på kvelden og at hun derfor skulle bli hentet noen timer tidligere enn de andre. Jeg spurte henne hva hun nå tenkte om det som hadde skjedd dagen før. "Jeg vet ikke," svarte hun og spurte: "Har dere bedt for meg?" Jeg og seks konfirmanter la ei hånd be henne og ba for henne. Denne gangen ba vi om hun skulle være frisk i hele uken som kom, ikke bare noen timer!;) En halvtime senere mens vi satt og spiste lønsj, fikk jeg beskjed om at hun var frisk igjen. Crazy good!!! I og med at det også var andre som opplevde at Gud gjorde ting som ikke kan forklares (ble kvitt flere skader pluss tunge tanker i løpet av et sekund på nattestid), var det mange av ungdommene som ble nysgjerrig. Det var ikke alt som de ba for som skjedde, men når han først gjør det, så er det utrolig godt. Å, hvor fantastisk det er å kjenne den levende Gud!

Å kjenne ungdommer er også fantastisk. Jeg er heldig som kan omgås så mange kjekke ungdommer både på jobben og på fritiden. Det gjør at barnslige meg får beholdt min ungdommelighet, samt at vi sammen kan gjøre meningsfulle ting, som for eksempel å bygge en best mulig framtid for flest mulig.