Til det bedre!?! (laaaang tekst)

I høst var en av temaene på pensumet mitt organisasjonskultur. Veldig spennende! Kort fortalt handler det om hvorfor folk er som de er i den gruppen/organisasjonen de er en del av. Over alt hvor man er, er man en del av en gruppe. Hver gruppe har sin kultur, både særpreg og fellestrekk. En av de stor-grupperingene jeg henger mye med, er trossøsken. Der finnes det mye forskjellig - mest på godt og noe på vondt også. En bisarr ting jeg har lagt merke til i det siste, er at i de smågrupperingene av kristne der jeg vanker, er det som oftest en viktig ting som mangler - å bruke tid sammen sammen med Gud! Gud er en levende Gud som ønsker å ha kontakt med mennesker. Hvorfor bruker vi ikke tid sammen med han da? De fleste gjør det når det kun er de og Gud, men hvor naturlig og viktig er det ikke å også bruke tid med han når vi er med andre som deler troen. Jeg ønsker å endre dette. Jeg ønsker å bidra til at jeg og mine venner kan søke og oppleve Gud sammen - av de som vil. Å ta initiativ til og gjøre dette oppleves uvant - skjønt det burde egentlig vært kjempenaturlig. Mye av svaret på dette tror jeg finnes i begrepet kultur, for en satt kultur er vanskelig å endre - skjønt ikke umulig;)

Litt tungt forklart består den generelle kultur-definisjonen av "tanke-, kommunikasjons- og arferdsmønstre på alle felter av samfunnslivet". Sagt på en litt annen måte - alt hva folk tenker, sier og gjør = kultur. Det finnes et fotballag hvor tilhengernes hjerter står i brann, skjønt navnet til fotballaget vil jeg helst ikke nevne;) Hver gang laget har vunnet to kamper på rad snakkes og synges det om seriegull, mens hver gang laget har tapt to kamper på rad er det krisestemning. Da skal man finne ut hvorfor det går så dårlig - og det helst i tabloid-avisa BA eller på TV2-sporten. "Ut med Skarsfjord, inn med Mjelde!" I Songdal er kulturen litt annerledes. De har levd som en jo-jo mellom førstdivisjon og eliteserien og er derfor vant med en annen hverdag. Her tenker de langsiktig. De må produsere spillere selv og satse på de. Hardt arbeid lønner seg. Målet er sikkert å holde seg i øverste divisjon, men hvis ikke bygger de opp et nytt lag i førstedivisjon. De er vant med det, sånn er det, og sånn kommer det alltid til å være. "Stao no pau!" Kultur er i stadig endring. Det handler om at folk endrer seg også - eventuelt skiftes ut. Dersom Rosenborg hadde vunnet serien 13 år på rad, så ville tilhengerne blitt vant til å vinne hvert år. Da ville en tredjeplass blitt en gedigen nedtur. Blir det derimot mange tredjeplasser, så blir det en vane, og da blir et gull en gledelig bragd igjen.

I pensumboka mi stod det først og fremst om kultur i forhold til organisasjoner (f.eks. en bedrift) eller grupper (der alle kjenner alle). Jeg vil påstå at også hvert individ har sin "kultur", at det kan sammenlignes med både grupper og organisasjoner. Det spennende med dette, er hva slags kulturer er rundt oss der vi er. For meg er eksempler på dette jobb, studier, ekteskapet mitt, det norske samfunnet, menigheten min, diverse vennerelasjoner og noen vennegjenger, samt familien for å ta noen. Hvordan ønsker vi at disse kulturene skal være - og hvordan kan vi være med på å påvirke at de blir "sånn"? Jeg husker at på en av mine tidligere arbeidsplasser, en med mange ansatte, så var det ikke alle som hilste på hverandre. Noen hadde kanskje nok med seg selv, noen var ikke vant med at man hilste på andre man knapt nok kjente, mens andre måtte man gjøre seg fortjent til å få et hils tilbake. Snodig spør du meg. For å påvirke kulturen valgte jeg å hilse på alle sammen, både de som hilste tilbake og de som ikke gjorde det. I tillegg tok jeg også initiativ til å preike med alle. Det var mange ganger jeg ikke fikk noe særlig respons fra de hilse-lunkne menneskene, mens i løpet av de årene jeg var der hilste de aller fleste på meg i alle fall. Om de hilste på andre, det vet jeg ikke. Hva kunne jeg ha gjort annerledes for å påvirke kulturen mer? 

I følge pensumboka mi består kultur av tre elementer. Disse er grunnleggende antakelser, verdier og holdninger, og artefakter. De to første henger mye sammen, mens artefaktene er det synlige av de to første elementene. Grunnleggende antakelser er antatte Sannheter (med stor S). "Sånn er det bare", "sånn skal det alltid være". Disse sannhetene er ofte usynlige og ubevisste, og derfor er de også vanskelig å endre. Et eksempel kan være at "demokrati er den beste styringsformen som finnes", et annet "alle barn skal gå på skolen, og det en felles skole for alle". Disse grunnleggende sannhetene snakkes det sjeldent om, så derfor skjer det lite endring rundt de. Verdier og normer er det neste elementet. 

Verdier er abstrakte regler for hva vi foretrekker, hva vi ønsker å ivareta og fremme. Schein, en sentral organisasjonskultur-dud, sier at verdier er å si at "noe er godt, noe er dårlig". Noen eksempler kan være at "hardt arbeid lønner seg", "kvinner og menn skal bidra like mye i husarbeidet", "i Norge har vi ytringsfrihet". Normene er reglene for hva en gjør i sosiale sammenhenger (både skrevne og uskrevne). De gir prinsipper, retningslinjer og kan også begrense atferd. Dersom det skjer en trafikkulykke, vil politiets retningslinjer være at de skal sikre ulykkesstedet og innhente opplysninger om hva som har skjedd, mens ambulansepersonellet skal sørge for å se til og hjelpe de skadde i ulykken. Dette er formelle regler/normer som er laget for at alle skal vite sitt ansvarsområde. Et eksempel på uformelle regler er man skal ikke rape ved middagsbordet. "Hallo, sånt gjør vi ikke!" I hvert fall ikke i Norge. Jeg har for øvrig hørt at det finnes et land der det er høflig å rape når du har spist opp maten din - for da viser du at du likte maten..

Artefakter er det man sier, gjør samt fysiske ting. Det kan være ordene man bruker, det kan være kroppsspråket eller det kan være størrelsen/merket på bilen eller mobiltelefonen. Artefaktene er det synlige av det forrige, altså de grunnleggende sannhetene pluss verdiene og normene. Disse viser hva mennesket/gruppen/organisasjon står for. En typisk norsk ting er å si "du er ikke så dum, du". Man bruker altså negative ord for å si noe positivt. Kanskje er dette et resultat av at janteloven, at man ikke skal snakke for positivt om noen for da kan det hende de blir for kjepphøye (skjønn det den som kan). Motsatsen er kanskje å framsnakke. Da kan det være verdien "du er verdifull" som ligger i bunn. Det samme når et menneske/en gruppering bevisst søker øyekontakt med folk rundt seg samt kanskje hilser på de. Går man bevisst inn for å fryse ut andre i en gruppe, da viser man andre verdier/normer. Ved å jevnlig bruke mye tid og penger på å finne klær man vil ha, viser man for eksempel at det er viktig å se fin/skikkelig ut. Dette kan skyldes at klærne gir status, at man er forelsket og vil imponere, eller for eksempel at det er viktig å være pen.

Disse tre faktorene dratt sammen kommer fram i ulike sammenhenger. Etter mitt inntrykk har mange kvinner en tendens til å snakke ned seg selv. "Jeg er alt for sutrete", "jeg er ikke flink til noe", "jeg er ikke god nok til å synge", "rompa mi er alt for stor" og så videre. I bunnen ligger de grunnleggende sannhetene om at "jeg kommer aldri til å bli bra/flink nok", og verdiene kan for eksempel være at "romper skal være verken for store - eller små". Dette kan igjen komme til uttrykk gjennom stort fokus på utseende eller altså måten man snakker om seg selv på. Et annet eksempel er at noen ganger merker man at en person "skifter personlighet" alt etter hvem han/hun er med. Alene med personen kan man slappe av og ha det gøy, i en gruppe kan den samme personen være spydig og avisende. Da er det tydelig at han/hun prioriterer gruppas kultur framfor sin egen med de andre gruppemedlemmene til stede. Et kultureksempel fra en organisasjon har en kompis fortalt meg. I hans bedrift er en av grunnverdiene "ærlighet". Skjønt gjennom hva han er sett, gjelder den verdien mest på papiret. Bedriften bedriver bevisst og skjuler ting under teppet som de vet ville ha påvirket bedriftens rykte veldig negativt. Det norske samfunnet kan også brukes. Litt (for) fritt vil jeg påstå at noen av våre grunnleggende sannheter er at "vi vet best", vi er fornuftige og klarer oss på egen hånd, Rosenborg vinner serien i år også, samt at det er Statens oppgave å ta seg av de syke og fattige. Videre er de riktige verdiene og normene ytringsfrihet, likestilling (enhetsskolen, alle skal ha lik rett til utdanning og jobb), man skal realisere seg selv, og man skal være politisk riktig (selv om man ikke nødvendigvis er enig). Artefaktene kan da være fint ytre/at man ser vellykket ut (hus, klær, venner, alt på stell), at man er tilbakeholden med personlig informasjon (man kan jo bli avslørt), og at det er viktig med gode venner.

Kanskje har jeg bommet med en del av beskrivelsene ovenfor, men jeg håper jeg i alle fall har klart å få fram hva kultur er og hvordan det kan se ut i forskjellige sammenhenger. Nå over til kulturen blant Guds barn i dag. Selvsagt er det mye som varierer fra gruppering til gruppering, men det er også mange fellestrekk. Mange plasser er det for eksempel stort fokus på den levende Gud, mange plasser er det stort fokus på mennesker eller regelfokus. Det er ikke Gud som skaper kulturer, men de er menneskeskapt. Som oftest er de basert på de retningslinjene Gud har gitt, skjønt mange ganger må man fortolke seg fram til hva man tror er riktig og da kan man fort tråkke feil. Et eksempel på det kan være tilgivelsen. En generell forståelse er at en som har blitt behandlet urettferdig skal tilgi overgriperen uansett om overgriperen angrer eller ei. Etter min mening sier Gud at man kun skal tilgi de som omvender seg, altså som angrer og går og sier unnskyld direkte til den man gjorde noe galt imot. Ei prestedatter i Hordaland fikk oppleve denne negative tilgivelsen da onkelen hennes forgrep seg på henne. Faren hennes, prest av yrke, fikk vite dette. Han sa at dattera måtte tilgi onkelen sin - og deretter inviterte han onkelen i datteras konfirmasjon mot hennes vilje. Som sagt er det mennesker som skaper kultur, og der mennesker er, der er det både gode og dårlige ting som skjer. Det finnes ingen perfekte mennesker, derfor finnes det heller ingen perfekt kultur.

Det utrolig viktige spørsmålet er: Hvordan ønsker egentlig Gud at kulturen vår skal være? Hvilke regningslinjer/regler gjelder, hva er det grunnleggende som kulturen vår skal bygges på? Jeg tror at selv grunnmuren må være at Gud er + at det han sier, det er sant. Gud er verdens midtpunkt, han vet hva rettferdighet, kjærlighet og det gode er - og kjemper for det. Han sitter med fasiten, og skal ting bli bedre så må vi bli kjent med han personlig samt gjøre det han sier. Noe av det han sier er at alle som tror på Jesus som frelser er blitt adoptert av Gud, at vi er fri fra GT-loven, at vi skal elske hverandre, samt at vi skal bidra til at flere blir kjent med han, den beste faren man kan ha. Dette er de grunnleggende sannhetene, verdiene og normene. Det synlige, artefaktene, blir da at vi lever livet vårt etter Guds regler (og ikke menneskenes), at vi kjenner Gud personlig (snakker med han), at vi vet at vår identitet er rotfestet i han, at vi går rundt og gjør godt mot de rundt oss (jobb, studier, butikken osv.), at vi bortprioriterer ting for å heller bruke mer tid med han, samt at vi deler troen vår med andre - sånn idéelt sett.

Dersom man virkelig ønsker dette, da bør man legge om kursen - med mindre man allerede praktiserer dette alene og i grupperinger der dette er naturlig (da kan man bli enda dyktigere i stedet). Men hvordan kommer man seg dit, hvordan kan man påvirke en gruppe til å endre kultur? Jeg har en kollega som jogger to ganger i uken - visst nok litt av og på. Kondisen er ikke på topp for tiden, men hun er igang med treningen igjen. Skal man få bedre kondis, så er ikke løsningen å sitte i ro, men heller å trene kondisjon jevnlig. Ofte kan det også være smart med en veileder eller en treningskompis. Denne viljen til å forbedre kondisjonen er det som skal til for å endre sin egen treningskultur. Jeg har en kompis som for to år siden oppdaget at bønn funker. Nå etter nyttår har han bestemt seg for en ny ting - å be hver gang han er sammen med andre som er giret på Gud. Vi to har blitt enige om å endre kulturen oss imellom. Det betyr blant annet at vi ber sammen i bilen på vei til lederkurset vi er med på. Hvor godt det er å legge ting i hendene på Gud - og så deretter være mer avslappet i jobben for han!
Skal man endre en kultur, må man begynne med sin "egen" kultur. Man må gjøre det normalt for seg selv. Det kan også være smart å finne en treningspartner - enten en som har holdt på en stund allerede eller en annen som vil begynne med deg. "Sammen er vi dynamitt", heter det jo. Dersom man er to eller flere som er enig om et livsviktig mål, da kan man utfordre, trøste, oppmuntre og korrigere hverandre, man får vennskap for livet, og man får kontakt med Gud (han har jo gitt løfte om det (i for eksempel Johannes 14,21)). Da blir livet en tjeneste for han og belønningen evig lykke i himmelen. Er det noe som kan overgå det?

I en del satte kulturer, for eksempel en kristen menighet eller en arbeidsplass, kan kulturer være vanskelige å endre. En måte å utfordre dette på, er å snakke om temaet man ønsker å endre. "Har du lagt merke til at kristne/vi nesten aldri ber sammen?" / "Hva synes du om at det er ansatte her som ikke hilser på alle?" / "Mamma, hvorfor er det bare pappa som skifter dekk på bilen?" Ved å få til en samtale rundt dette hvor man kommer med noe nytt, da øker sannsynligheten for at motparten begynner å tenke over sin foreløpige grunnleggende sannhet/verdi/norm. Da kan det hende at den andre personen forandrer synet/praksisen på dette området. Og i tillegg kan man selv også bli utfordret med andre synspunkter, få utvidet horisonen og kanskje kan man sammen finne noe som er enda bedre..?

Jeg tror det er på tide å avslutte dette innlegget. En person, en gruppe eller en organisasjon sin kultur, det er kjempespennende på godt og vondt. Kultur er alltid i endring, og den kan bli drevet av vinden eller den kan bli styrt bevisst av "sterke" personer/grupper/organisasjoner. Vil man være "sterk", så må man begynne med seg selv. Finn først egne grunnsannheter og deretter bygg kulturen sin på det. Deretter må man stå fast ved det og også snakke med andre om de temaene. Dersom andre opplever dine sannheter som gode, så tror jeg det er større sjanse for at flere tar etter. Da kan kultur endre seg - forhåpentligvis til det bedre eller aller helst det gode.