"Det går bra"

Det er mye man kan bekymre seg for i livet, både store, mellomstore, mellomsmå og små ting. Ofte er bekymringene tidsbegrenset, at de forsvinner, mens andre ganger spiser de opp livet til den som går rundt og bekymrer seg. I TV-serien på "Psyk forandring" som gikk på TV3 har du mange eksempler på det. Alle mennesker har bekymringer. Det er naturlig, for man kan ikke styre alt her i livet, man kan ikke kontrollere absolutt alt som skjer med seg selv eller sine nærmeste. Jeg har hatt og har mine bekymringer også, og samtidig er jeg så heldig at jeg har fått beroligende beskjeder om at "det går bra".

Jeg vil tro at noe av det største man kan bekymre seg for, er sitt eget liv eller til noen man er glad i. Å gå rundt med en så stor bekymring kan være tungt. Andre kan være bekymret for bakterier, noen for neste skoledag, noen for hva som vil skje dersom løgnen deres blir avslørt, noen for om det blir regn på bryllupsdagen, eller noen for tannlegetimen som er rett rundt hjørnet. Bekymringene oppleves forskjellig, alt etter hva man har vært gjennom tidligere. Det er ikke for uten grunn at man sier "what doesn't kill you, makes you stronger". Ve å komme seg gjennom tøffe ting, blir en sterkere og forhåpentligvis klokere. Etter min mening er det forskjell på hvor tøffe ting er - selv om de individuelt kan oppleves som "like" harde. Å stryke på en eksamen eller få en kvise på nesa kan ikke sammenlignes med å bli skilt eller miste sitt eget barn i trafikkulykke/i svangerskapet. Når man først har opplevd noe tøft, så kan man få en bekymring om at det vil skje igjen. Som skilt vil man kanskje bekymre seg for om en klarer å leve med en person igjen og stole nok på ham/henne, som foreldre som har mistet sitt barn vil en kanskje bekymre seg for at man kan miste flere. Å ikke vite hva som kan skje og bekymre seg for deg, er tungt. Heldigvis har ikke jeg opplevd dette, men jeg kjenner andre som har gjort det. Den ene av disse fikk et løfte fra Gud om at han ikke ville oppleve det samme igjen. Det er vanskelig å sette seg inn i andres situasjon, men tenk hvor stor glede og lettelse et slikt løfte gir..

Jeg har selv også opplevd noen situasjoner som jeg har bekymret meg for. Høsten 2010 var kona og jeg i India. Den skumleste opplevelsen vi hadde der, var da vi ankom Mombay en sen kveld og skulle ta taxi til hotellet. Vi brukte prepaid taxi, noe som betydde at vi betalte i billettluke før drosjeturen og at drosjesjåføren skulle få en gul lapp når vi kom fram til målet vårt. Fordelen med dette er flere. Vi blir kjørt dit vi skal, sjåføren får garantert pengene sine, og ikke minst at sjåførene ikke kan lure til seg ekstra penger. Det siste vistes igjen på at taxiene hadde ganske lav standard. Det som skjedde like etter at vi hadde begynt å kjøre fra flyplassen var at sjåføren truet med å kaste oss av taxien dersom vi ikke ga han den gule lappen. "Yellow or go", sa han bestemt på gebrokkent engelsk. Tror det var omtrent de eneste engelske ordene han kunne - i tillegg til "fifty dollar". Først prøvde vi å nekte ham den gule lappen og sa "hotel, hotel..", men han stod på sitt. Vi hadde nå kjørt en kilometer fra flyplassen, det var mørkt ute og vi var i en ukjent storby, så vi ga ham lappen. Både jeg og kona ble usikre der vi satt, på om vi ville komme trygt fram. Jeg husker jeg ba til Gud om at dette måtte gå bra. Det ble ikke bedre da han fem minutter etter "yellow or go" pekte i taket og sa "fifty dollar". Vi var usikre på hva han mente, så vi valgte å late som at vi ikke forstod. Det var (sikkert som normalt) mye kø og vi skulle visst nok et langt stykke, så vi hadde ingen aning om hvor vi var eller om vi var på riktig vei. Jeg satt med lonely planet-boken i fanget og prøvde å kjenne meg igjen på kartene der - uten hell. Gang på gang på gang ba jeg til Gud om at dette måtte gå bra. Jeg husker fortsatt veldig godt når jeg fikk en spesifikk tanke oppi hodet: "Slutt å mas, det går bra!" Om han hadde sagt "det går bra" før denne direkte talen, det husker jeg ikke. Men - når jeg fikk denne klare meldingen, så klarte jeg å slappe av. Over en time etter dette kjente jeg meg plutselig igjen på et av kartene i boken min og viste det fram til kona. Begge var lettet, skjønt prøvde å ikke vise det. Etter enda en halvtime passerte vi "Victoria Station" og da sa sjåføren navnet på togstasjonen. Etter dette speidet vi sammen etter vårt lille hotell og fant det noen minutter senere. 

Litt senere samme høst var jeg og kona i Indonesia og skulle ri på hester, jeg omtrent for første gang. Kona hadde fått en rolig merr, mens jeg hadde fått en nokså vilter  hingst. Allerede ved oppstarten på rideturen prøvde hesten min å bite den andre i halen, og det var like før den andre hesten klinte bakbeina opp i trynet på hesten min. Hvis det hadde skjedd, hadde vel både jeg og hesten min havnet på bakken.. Det var også to andre ting som ikke gjorde situasjonen bedre. Salene på hestene var litt løse og bøylene passet ikke helt, samt jeg fikk utlevert en pisk (tynn grein) som jeg skulle bruke slik at hesten oppførte seg. Hver gang jeg brukte den merket jeg at hesten reagerte negativt, så jeg prøvde å la være. Ved siden av oss gikk to unge mannfolk og han ene var mer aktiv med pisken enn jeg. Med min viltre hest som jeg ikke stolte på, kan du si at jeg var litt bekymret. Derfor gjorde jeg som tidligere (etter inspirasjon fra taxi-turen), jeg ba til Gud om at dette måtte gå fint. "Det går bra", var tanken jeg umiddelbart fikk i hodet. Jeg syntes denne tanken minnet om taxi-tanken, så jeg slappet av. Hesten min fortsatte å plage den andre hesten, men vi prøvde å la min hest gå fremst. Det gikk innimellom. Da vi senere passerte noen kyr og oksen som stod fastbundet like ved veien, skvatt hestene våre og klarte bare så vidt å komme seg forbi stedet - ved å gå ut i motsatt grøftekant. Etter dette kom vi mer ut av tettstedet og hestene fungerte greit. Vi begynte så på veien opp mot en vulkan, men jeg og kona spurte (gestikulerte) etter en stund om å snu. Hestene var glovarme og slitne, så vi snudde og gikk ned igjen. Helt nede i bunnen av fjellet løp en hund ut fra et gårdstun og bortover gaten. Min hest ble totalt overrumplet og begynte å galoppere etter hunden! Begge guidene og kona sto lammet igjen mens hesten galopperte med meg oppå. Jeg visste at det ville gå bra - fordi jeg hadde fått beskjed om det - og fant ut at jeg skulle stå i bøylene og holde godt i tøylene. Etter litt merket jeg at ting normaliserte seg, så jeg begynte å trekke tøylene bakover. Hesten sakket da ned farten og til slutt stod vi i ro.

En gang opplevde jeg å bli oppringt gjentatte ganger av et skjult nummer. Dette begynte på en mandags ettermiddag og fortsatte i dagene som fulgte. Jeg hadde ingen mulighet til å finne ut av hvem det var, og heller ikke politiet kunne på tirsdagen hjelpe meg noe særlig. De fortalte at det var strenge regler for å hente ut informasjon om telefonsamtaler, hørte på det jeg hadde å fortelle, og så husker jeg ikke helt hva mer de sa. Onsdagskvelden satt jeg hjemme og hadde på ny blitt oppringt med skjult nummer. Da var det utrolig godt når en spesifikk tanke kom oppi hodet mitt: "Slapp av, det ordner seg." Fra da visste jeg at det ville bli oppklart - noe det også ble. Mandagen etter glemte de en gang å slå på skjult nummer, så ved hjelp av politiet fikk vi avklart alt.

Til høsten skal jeg studere deltid ved siden av jobben. Fra tidligere vet jeg at jeg prioriterer jobb foran studier, så jeg er egentlig mer spent enn bekymret for hvordan det vil gå. Med et helt nytt type studie er det mange nye begreper og mye nytt å sette seg inn i. Vil det gå bra? Vil jeg klare å sette av nok tid til å forstå, lære og gjøre stoffet til mitt eget..? Tidligere i uken ba jeg rundt dette - og det var godt da det på ny dukket opp en tanke i hodet mitt. Det var ikke "det går bra" denne gangen, men sånn sirka "det vil fungere fint".

Også mange andre ganger har jeg opplevd å få høre at "det går bra". Det skjer langt ifra alle ganger jeg ber om hjelp, men de gangene jeg får høre det gir det meg en stor ro, en ro som ingenting annet kan gi meg. Det kan selvfølgelig være vanskelig å vite om det er Gud som kommuniserer med meg eller om det er min egen fantasi, men nesten alle gangene har jeg opplevd at det stemmer. Jeg er heldig! Det evige livet med Gud er ikke bare etter at man dør fra livet på jorda, men fra og med man tror på Jesus. Å tilhøre Gud gir mange fordeler. Som alle mennesker møter en også på tøffe ting i livet, og samtidig så har man en allmektig dude som ser til en, en kjærlig far som forsøker å gjøre at sønnen/datteren hans har det godt - etter hva han ser er godt.