37,5

I høst har jeg begynt på studier ved siden av full jobb. På papiret blir det til sammen 150 prosent. Blir ikke det litt mye? Nå etter to måneder kan jeg delvis svare ja, skjønt samtidig vet jeg om andre som jobber mer og har flere jern i ilden enn meg. Er 37,5 timer det et vanlig menneske er i stand til å jobbe pr uke..?

Under industrialiseringsperioden på 1800-tallet sies det at folk på fabrikkene i England jobbet 11-12 timer om dagen seks dager i uken. Arbeidet var ofte fysisk tungt, og også kvinner og barn måtte jobbe like lenge og hardt. Også i andre europeiske land hadde man lange arbeidsdager, og en arbeidsuke på over 60 timer var vanlig. Denne lange arbeidsuken var et problem den gang, og etter hvert som fagorganisasjonene vokste fram, var kortere arbeidsdager en av hovedkravene. I Norge ble det i 1915 bestemt at vanlig arbeidsuke for industriarbeidere skulle være 54 timer, noe som ble kuttet ned til 48 timer fire år etterpå (også stort sett internasjonal standard). Dette ble også gjeldende for de andre arbeidsgruppene etter hvert. Førti år senere ble det kuttet ned til 45 timer, på 70-tallet til 40 timer, mens i 1986 ble 37,5 gjeldende.

Da jeg og kona var i Indonesia og Singapore høsten 2010, møtte vi på noen som jobbet ganske mye. Den ene var ei 20-årig jente som jobbet sju dager i uken på et slags pensjonat, da som oftest fra kl sju om morgenen til elleve om kvelden. Midt på dagen hadde hun to timer fri. Hun håpte hun snart skulle få fri til å dra hjem for å besøke familien, men fortsatt tre måneder siden hun spurte sjefen hadde hun fortsatt ikke fått tillatelse. I Singapore snakket jeg med en overlykkelig mor som hadde fått jobb som hushjelp til en vestlig familie. Hun måtte bare bo og jobbe seks dager i uken hos de - mot normalt sju dager i uken. Mannen og ungene hennes bodde hjemme i Filippinene, så nå kunne hun sende penger hjem hver uke slik at de kunne overleve.

Norge er et veldig, veldig rikt land - matrielt sett. Levestandarden har blitt derav blitt veldig høy og fokuset på pengene øker (på bekostning av andre verdier). Individfokuset har også økt, det på bekostning av fellesskapet. Og et annet resultat av rikdommen, er at folk er blitt vant til den. "Vi er rike og sånn kommer det alltid til å være", "vi trenger ikke å jobbe for å forbli rike". Vi tar denne velstanden for gitt. Og vi ønsker mer - skjønt uten å jobbe noe særlig for det. I mine øyne er vi i ferd med å bli sløve. I skolen merker jeg at det er mange elever som vil lære, men de er ikke så veldig interessert i å jobbe hardt for det. Selvdisiplinen er lav. Og hvis heller ikke skolen og foreldrene klarer/vil å formidle at man høster som man sår, så vil kunnskapen, ferdighetene og holdningene være lavere i den neste generasjonen enn hva den potensielt kunne ha vært. Hvis da påstanden min stemmer..! Ansvaret ligger hos oss voksne.

Studiet jeg i høst har startet på, er "Organisasjon og ledelse". Kjempespennende og veldig lærerikt! En av bitene som snakkes om der, er indre og ytre motivasjon. Hva kan man som leder gjøre for å øke medarbeidernes motivasjon for jobben? Ytre belønning i denne sammenhengen blir at man lager til motiverende ordninger som ikke handler direkte om arbeidet, som for eksempel belønninger eller fleksibilitet med arbeidstid. Indre motivasjon går på at individet blir motivert av oppgaven i seg selv, at man opplever glede ved arbeidsoppgavene. Som leder kan man for eksempel gi varierte oppgaver, en kan delegere ansvar eller gi videreutdanning. Spørsmålet om motivasjon er veldig relevant. Samtidig - hvorfor må man jobbe så hardt med å motivere ansatte? Man har jo gitt de en jobb i bytte mot betaling. Skulle ikke det egentlig være hovedmotivasjonen, at hver enkelt arbeidstaker har forpliktet seg til å gjøre en god jobb mot betalingen han/hun får.

Hva er det da som mangler? Kona mi er legestudent. Både hun og de andre legestudentene sitter bøyd over pensumbøkene sine dagen lang sikkert seks dager i snitt gjennom hele skoleåret. Jeg blir imponert over hvor hardtstuderende de er. Jeg tenker de er gode eksempler på kanskje noe folk generelt ikke tenker over - holdningen og selvdisiplinen til å jobbe hardt for det man er fokusert på. I jobbsammenheng ville et tilsvarende spørsmål vært - hvordan kan jeg som arbeidstaker gjøre en bedre jobb?

Det er ikke alltid man er supermotivert for jobben sin eller husarbeidet hjemme, skjønt begge deler må gjøres. Andre ganger kan man virkelig brenne for noe. Aleksander Dale Oen hadde allerede som 6-åring bestemt seg for å vinne OL-gull. Han visste ikke innen hvilken idrett, men OL-gull, det skulle han ha! Han funderte litt over hva han skulle velge, og valget falt etter hvert på svømming. En av grunnene til at det ble en individuell idrett, var at da trengte han kun å stole på seg selv for å oppnå det, alt var opp til ham selv. Videre skjønte han at hardt arbeid måtte til, og det over lang, lang tid. Gull ble det dessverre ikke, men han fikk OL-sølv og var blant verdens beste i brystsvømming. Dale Oen prioriterte vekk mye for å jobbe mot målet sitt, skjønt han tok vare på menneske han omgikk. En journalist har sagt at det alltid var så vanskelig å intervjue han, for Aleksander var alltid mer interessert i høre hvordan det gikk med journalisten enn å snakke om svømmeprestasjonene. Poenget mitt er at Aleksander Dale Oen valgte å jobbe hardt og målrettet mot et mål - og det ga ham energi!

I kveld har jeg vært på en symposiegruppe. Der spiser vi, drikker kaffe og drøser, og så samtaler vi med utgangspunkt i et bestemt tema. Kort fortalt handlet det i kveld om ansvar, samt hva vi har ansvar for. Et barn skal ikke ha ansvar, det er det voksne rundt det som har. Et voksent menneske tar ansvar og handler (de som ikke gjør det, oppfører seg som barn). For de som tror på Gud og co, har det voksne mennesket ansvaret for sin forhold til Gud, til familien sin og til samfunnet. Han/hun skal i handling ta initiativ til å være med Gud, til å ta seg av de andre i sin biologiske familie, og også sørge for å være med å prege samfunnet slik at det kan være et samfunn preget av Guds gode vilje. Motivasjonen kan variere for innsatslysten, den voksne har disiplin til å jobbe jevnt og trutt. Selvsagt kan det være snublesteiner, men den voksne reiser seg og jobber videre.

Selv tenker jeg en del på hva jeg vil. Jeg har jo en fri vilje til å bruke tiden og fokuset mitt på det jeg vil. Jeg ser at jeg tidvis har en tendens til å bare daffe (noe man kan trene seg god på!), men ønsker å styre livet mitt i en mer bestemt retning. Jeg har også valgt meg ut hva jeg ønsker skal være grunnleggende styrende for meg, og så jobber jeg for at det skal bli det. Og når jeg også opplever/erfarer stadig flere ting i forhold til hovedmålet mitt, så får jeg økt lyst til å jobbe videre med det. Samtidig - mange ganger lurer jeg på hvorfor jeg ikke bruker enda mer tid på det når jeg får så mye gjennom det.. Det er her jeg sliter litt, for jeg vet at jeg er i stand til å gjøre mer. Jeg jobber 43 timer i uken som lærer, men jeg vet at jeg klarer mer. Jeg har andre aktiviteter, treninger og ting jeg bruker tiden på, jeg har en herlig kone og også mange gode venner - men bruker jeg tiden min på viktige ting? Gjør jeg ting for min egen del - eller tar jeg ansvar og jobbet for fellesskapets og individenes beste? Som ledd i å nå målet mitt, har jeg som nevnt begynt å studere. Jeg er spent og stolt over å være med å jobbe for et så spennende og godt formål. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg og mange flere andre ble voksnere og tok mer ansvar der vi er. Jo flere som gjør det, desto bedre vil vi alle få det..