Da jeg var i Indonesia for noen år siden, la jeg merke til at folk var veldig flinke til å ta seg av familien sin, det vil si stor-familien sin. Gjennomsnittslevealderen er kanskje ikke like høy som i Norge, men alt i fra barn til og med oldeforeldre bodde sammen under et tak. Dette gjaldt de fleste, både rike og helt ned til fattige folk. I Norge har vi også hatt det slik, men da må vi en stund tilbake. Kanskje var grunnen til dette at man kun hadde akkurat nok til å leve for, og dermed måtte alle bo i samme hus. Heller hadde vi ikke noen institusjoner som kunne ta seg av alle de gamle og syke.
I dag er det annerledes. Å ha sine foreldre boende hjemme hos seg er motstrøms, spesielt hvis de er pleietrengende. Samfunnsordningen er ordnet slik at de gamle og syke skal plasseres bort i ulike hus sammen med andre gamle og syke. Jeg har lite kjennskap til det som gjøres der, men tenker at de som jobber der generelt gjør en god til veldig god jobb. Med de gamle og syke trygt plassert i hus med tilsyn, slipper de i arbeidsalder (mellom 18 og 67) å eventuelt være hjemme fra jobben. De kan altså fullt fokusere på å jobbe sin og de kan også slappe av hjemme uten å måtte ta seg av sine foreldre. Ofte fører dette til at de på gamle- og sykehjem helt blir "glemt" og sjeldent besøkt. Er dette å elske hverandre?
Hvordan ville det ha sett ut dersom alle skulle ha bodd under samme tak igjen, hvilke fordeler og ulemper vil det gi? Den største fordelen i mine øyne, er at hvert menneske - uansett alder - opplever at de er likt og at de har glede av hverandre. Jeg har noen gang sett hvordan ensomme folk viser bort uten å ha mål og mening for dagene som suser avgårde, men med folk rundt seg som liker de og som vil være med de, ville de igjen ha opplevd livet som meningsfyllt.
Videre tror jeg også at de ulike generasjonene har mye å gi/bidra til hverandre, men at vi går glipp av det fordi vi ikke møtes. Barneoppdragelse kan være en ting. Det er selvfølgelig flere veier til Rom, men ved å få tips av foreldrene sine kan man slippe å finne opp kruttet på nytt. Som nybakte foreldre er det også utrolig godt å ha venner/familie nært seg som kan hjelpe til innimellom. Det å kunne ha en parkveld for seg selv uten å måtte tenke på ungen/ungene, er noe som er veldig godt for foreldrene. Og etter hvert som barna blir eldre, så er det sikkert veldig kjekt for de å ha mange trygge voksne rundt seg som de kan støtte seg til. I stedet for at ungene skal være hjemme alene etter skoletid, så kan pensjonistbesteforeldrene være hjemme for å hjelpe med lekser/andre ting.
Jeg vil tro at det vil være noen utfordringer med å ha flere fullvoksne som bor sammen. Hvem tar avgjørelsene/får siste ord, når skal man være sammen som storfamilie og når som kjernefamilie, hvordan får man nok tid alene, når kan man invitere folk hjem for å nevne noen. Noe kan kanskje løses ved at foreldrene bor i adskilt leilighet i 1. etasje/kjelleren, mens andre ting kan man snakke seg fram til. Vil man få det til, så finner man løsninger.
Jeg ønsker ikke å havne på gamle- eller sykehjem når jeg blir gammel, men fortsetter jeg i samme tralt som samfunnet legger opp til, har jeg vel intet valg. Derfor har jeg så vidt tenkt på hva jeg kan gjøre for å unngå dette, altså være litt motstrøms. Og svaret er vel veldig enkelt, skjønt vanskelig å gjennomføre: Start med deg selv! For at mine barn skal være åpne for å ha sære, gamle meg i hus, bør de rett og slett være vant med å ha besteforeldregenereasjonen i hus. Altså - mine barn bør vokse opp med noen av sine besteforeldre i huset. Da blir det "normalt" for de å gjøre det selv når de selv blir voksne. Spørsmålet er bare: Ønsker jeg å dele hus med mine egne eller konas foreldre..? For å unngå å havne på gamle- eller sykehjem tror jeg jeg faktisk ønsker det. Vil jo tro at alle parter vil få masse godt ut av det også - dersom kona og noen av våre foreldre vil..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar