En relevant ting kan være at man allerede i det første budet plasserer den troendes lojalitet. Hold deg til Jesus - punktum. Fordi den dypeste lojaliteten skal være til ham, så er det helt naturlig at vi også først skal ta oss av våre brødre og søstre..? Når Guds fremste egenskap er kjærlighet, så forventer han at vi også praktiserer det som han synes er viktigst. Gjør man ikke det, så sier man jo egentlig at jeg bryr meg katten om det du synes er viktig. Kan man kalle det for å tro på ham? Et dårlig eksempel er da en kollega av meg skulle sjekke inn bagasjen på en flyplass her i Norge. Da hun og samboer stod i køen, kom en kvinne bort til henne og spurte om de to var gift. Litt forfjamset svarte kollegaen min at "nei, det var hun ikke". Svaret fra den andre kvinnen ble da "du skal brenne i helvete". Koselig. Det oser av kjælighet - not! Bedre var det da en annen kollega av meg, en som jobber som bussjåfør på si innimellom, på grunn av sitt hyggelig vesen og hjelpsomhet som bussjåfør fikk positiv omtale i avisen av en busspassasjer. Det interessante med disse to historiene er at den ene er såkalt kristen, den andre har et annet livssyn. Jeg vil påstå at det er ikke troen som definerer hvem/hvordan man er, men hva man gjør. Samt at troen kommer fram gjennom det man gjør.
Å ryke en sytråd går ganske kjapt, men dersom det er ti sytråder som er sammentvunnet, så sliter en kraftig med å ryke de. "Sammen er vi dynamitt" heter det også. For å kunne stå sterkt og oppreist trenger man et godt fundament, noe trygt bak seg som holder uansett hva. Jeg har først og fremst Gud og deretter familien min, og så har jeg også mange gode, nære venner som "er". For ca fem år siden opplevde jeg noe skikkelig kjipt. Jeg visste ikke hvem som stod bak det eller hvordan jeg skulle få slutt på det. Den tredje kvelden det gjentok seg, satt jeg veldig nedtrykt hjemme. Plutselig hører jeg en tanke i hodet: "Slapp av, det order seg." I og med at jeg hadde opplevd mange andre ting tidligere, visste jeg at dette kom ovenfra. Fem dager senere begynte ting å skje, og deretter fikk hele greia en slutt. For meg var det uendelig sterkt og godt å få beskjed om at jeg ikke var alene og at det i tillegg ville ta slutt. Når jeg har slitsomme dager på jobben, så er det utrolig godt å kunne komme hjem til kona og slappe skikkelig godt av sammen. Da kan jeg fortelle om hvor tung dagen har vært, og så kan vi gjøre noe kjekt sammen etterpå. Også når det har vært gode dager på jobben, så er det også godt å ha noen å dele den med når jeg kommer hjem. Jeg vet at dersom jeg skulle ha taklet alt dette på egen hånd, så ville jeg ha følt meg ensom og livet tungt. Jeg misunner over hodet ikke de som sitter igjen alene.
Videre er det også en annen stor positiv side med dette - det trygge individet kan gjennom sitt vesen gi trygghet videre til andre mennesker utenfor sin kjernefamilie. Dette kan være mennesker man omgås i hverdagen og det kan være folk man tilfeldigvis treffer på i løpet av dagen.
Ved å ha sin dypeste lojalitet til Gud, vil det aller viktigste være å sørge for at hans vilje skjer, altså at hans kjærlighet når ut til flest mulig. Alle Guds adopterte barn (som det egentlig står i Nytestamentet) bør derfor ha dette som første prioritet. Det står jo faktisk at kjærligheten er større enn håpet og troen en plass i Bibelen og en annen plass står det at "vi er skapt til gode gjerninger". Man blir frelst ved troen på Jesus, og så forventer Gud at vi viser troen vår gjennom å gjøre gode gjerninger. Lønn for det gode man gjør skal man også få.
"Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise
deg min tro av mine gjerninger!" (Jakob 2:18)
Disse gode gjerngingene sier altså Gud at vi først og fremst skal gjøre mot trossøsken innad i hans familie, noe som jeg tror er fordi vi skal ta oss av hverandre slik at vi takler det som møter oss og står fast i troen. Videre sier han at vi også skal ta oss av alle de andre, spesielt de som er fattige/svake. Gud ønsker at alle skal ha det godt - etter den fasiten han sitter på - og det er å kjenne han gjennom Jesus og få oppleve den kjærligheten han gir. Dessverre er det mennesker, både hans unger og andre, som kludrer til dette - av og til noe innmari hampen. Heldigvis er det mange rundt om i hele verden som også er fokusert på å gjøre det som er godt i egne eller religionens/livsynets øyne.
Apropo det. I dagens Norge synes jeg det blir et stadig sterkere fokus på seg selv og ikke familien og fellesskapet. Familiene blir stadig "mindre" og mer splittet. Det er mindre naturlig at besteforeldregenerasjonen bor med eller i nærheten av barna og barnebarna sine (fysisk avstand eller splittelse i familien), samfunnet legger opp til at hver enkelt familie skal kunne lene seg på samfunnet (slik at familien blir overflødig), mange er opptatt av å realisere seg selv på bekostning av familiemedlemmer, reklamen skriker til deg at dette må DU ha, halvparten av de som gifter seg skiller seg etter x antall år (og barna, de svake, blir veldig ofte lidende for resten av livet), og for eksempel å gjøre feil og innrømme det er et tegn på svakhet. "Den som ikke samler, han sprer." Jeg skulle ønske at vi i Norge kunne hentet fram en gammel verdi, en verdi som var mer gjeldende etter andre verdenskrig. Gjennom det tunge som landet opplevde, var man i stor grad opptatt av å være der for familien sin (selv om alle gjorde feilskjær i større eller mindre grad) og man hjalp naboene sine som slet. Et annet tegn på at familiene står svakere enn tidliger, er at mange ungdommer, studenter og småbarnsfamilier ofte støtter seg til venner. Jeg tror dette kan ha med at den nye generasjonen ofte kommer fra brutte hjem og at man er vant til å måtte klare seg på egen hånd. Samtidig finner man nye, nære relasjoner som blir substitutt for familien. Dette kan fungere veldig fint i den tidsperioden det varer, men blodet er virkelig tjukkere enn vann. Vennskap kan ende, familie består.
Hva er din viktigste familie? Er det du eller Gud/ditt livssyn som definerer den? Det sies at det er først i vanskelige tider at du ser hvem som virkelig er dine venner. Hvem kan du støtte deg til dersom du faller? Er det folk rundt deg som kan støtte seg til deg hvis de faller? Hvordan kan man vite hvem som trenger en hjelpende hånd? Ved å være i en familie kan en stole på hverandre, at man er der for hverandre. Selv om to sytråder er sterkere enn en sytråd, er det godt å ha enda flere å støtte seg til. Gud er som 1 seksdesilliard sytråder for de som kjenner ham, familien en sytråd for hver person som er med. Med en sterk familie er det enklere å kunne gå rundt i verden og gjøre godt - og se at verden blir et bedre sted å være. Jeg vil!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar