Frykt eller relasjon?

Er frykt negativt eller positivt? Jeg vil påstå begge deler, at en type frykt er negativ mens en annen type frykt er positiv. Det neste spørsmålet er: Hvordan kan man vite hva som er positiv frykt? Igjen avhenger dette av trossynet/verdiene til personen som ser - i dette tilfellet meg;)


Når jeg ser politiet på gata i byen tenker jeg knapt over at de er der. De er betalt for å passe på at ting går ordentlig for seg. Hvis jeg kjører bil og ser politiet, tar jeg automatisk foten på bremsen og sjekker hastigheten - i frykt for at jeg kan få bot (ikke på grunn av trafikksikkerhet). Det siste her kaller jeg en positiv frykt fordi frykten for konsekvensen får meg til å justere meg etter reglene, det som er "det gode"/den ansette rette. Som lærer har man en viss påvirkning på de fleste elevene, både positivt og negativt. De rammene som vi, lærerne, setter, kan enten gjøre elevene trygge på at her tar man seg av elevenes beste - eller så kan man oppleve de som en tvangstrøye for å holde elevene nede.

Negativ frykt kan være at man er bekymret for å ikke strekke til, at man ikke har fine/moderne nok klær, å bli avvist av andre, at ingen bryr seg, at noen skal komme å fengsle en uten god grunn, ja i verste fall miste livet. Negativ frykt begrenser. "Hva vil de andre kristne tenke om meg dersom jeg også maler huset på en søndag?" / "Vil jeg noen sinne klare å finne meg en kjæreste, jeg som er over 30?" / "Jeg har mistet et barn. Hva om jeg mister flere?"

Den positive frykten får deg til å innrette deg etter den/de som bestemmer. Du er trygg sammen med den/de, så derfor velger du å overholde de gitte reglene. Man er kanskje ikke alltid enig i reglene, men i det store og hele velger man å overholde de. Man vet at man tross alt har det veldig godt i det miljøet der reglene eksisterer.
Dersom foreldre sier til barna sine at de ikke må spise gul snø, noe de ikke ser noe problem med, vil de sannsynligvis følge beskjeden fra foreldrene sine dersom de har en god relasjon. Har barna derimot en opplevelse av at foreldrene setter urettferdige grenser på for mange områder, så er det større sjanse for at de blir underkuet og på sikt gjør opprør. (Og setter man for få grenser, tar barnet over styringen i familien - noe jeg synes skjer alt for ofte om dagen.)

Jeg lurer på om positiv relasjon er viktigste i forbindelse med dette temaet - i tillegg til/eller at man ser at den/det man frykter er noe godt. Har man en god relasjon til den som setter grensene, så vil man følge grensene. Har man for eksempel troen på at karma er viktig for å bli fri fra jordens lidelse, så vil man strebe etter god karma. Har man troen på naturalismen, så lever man etter at man kan bare vite det som vitenskap/det opplevde som er bevist. Regelen er da at kan man ikke bevise det, så er det ikke en sannhet (men kan man bevise "The big bang" eller hvordan universet oppstod?). Også i forbindelse med den nytestamentlige Gud finner man frykt. På den ene siden har man frykt for hva Gud har makt til å gjøre. Dette kan være positive ting som at Jesus helbreder syke - eller det kan være straff fra ham (gjelder både de som er hans barn og de som ikke vil tilhøre ham). Den andre biten er at det går an å ha en hellig frykt. Fordi man opplever Gud som god, så er man ikke redd for det negative, men er drevet av positive ting. Man opplever at Gud er til stede i alle situasjoner, og man har en generell glede og fred over å tilhøre ham. Man vet at Gud alltid holder et øye med deg - både i gode og dårlige tider. Man opplever at man kan snakke med Gud om alt som en tenker på. Noen ganger kan det være å be om hjelp til å være med på vanskelige møter, noen ganger at man er heldig som har så gode venner, noen ganger fordi man nettopp har opplevd å bli berørt av den hellige ånd. Når man har kommet hit, så oppleves Gud som er nær, kjærlig og forventningsfull far. Han gir masse, masse av sin gode kjærlighet og så forventer han i retur at jeg tror på sønnen hans og at jeg viser gjennom det jeg gjør at jeg elsker mine medmennesker. Jeg har kommet et lite stykke på denne veien og kan anbefale den på det sterkeste. Å være gift er fantastisk godt - og det å kjenne Gud og oppleve ham som en kjærlig far er enda bedre! Når som helst, hvor som helst - han er der.

Om x antall år håper jeg at jeg selv skal bli far. Jeg gleder meg. Noe av det grunnleggende i forhold til mine barn, vil være det å vise barnet mitt at jeg elsker det. Dette er ikke nok til å sørge for god oppdragelse, men det er i alle fall det som skal ligge i bunnen - som det viktigste i oppdragelsen. Det er flere veier til Rom, men jeg tror Guds måte å gjøre det på er den beste. Ved å pålegge barnet sitt tusenvis regler vil man skape en slave, ved å bygge ut i fra kjærlighet kan man få et barn som selv elsker andre.

Ordspråkene 22,6 sier: Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel.