En av følgende av at Tyskland tapte 1. verdenskrig, var at de gikk fra å være monarki til republikk. Keiseren ble erstattet av demokratiet. Siden tyskerne fikk skylden for krigen måtte de blant annet betale mye krigserstatning i årene som fulgte. Landet lå med brukket rygg i mange, mange år. I 1933 vant Hitler og hans nasjonalistiske parti det demokratiske valget. For Hitler var det åpenbart at jødene og marxistene hadde skylden for at tyskerne tapte 1. verdenskrig. Dette pluss at Hitler så på seg selv som et høyerestående menneske mens jødene (med flere) var mindreverdige, gjorde at Hitler fram til 1945 prøvde å utrydde jødene. Propaganda kalles den informasjonen som tyskerne etter 1933 ga ut for å overtale andre til å ha samme syn som de (det funket). Som et høyerestående menneske uttalte Hitler seg "objektivt" om laverestående mennesker. Motstanderne ble kneblet til døden. I dag finnes det personer som er enig med Hitler og som også mener at antallet drepte jøder (og andre mindreverdige) er langt lavere enn 6 millioner.
I Norge i dag er alle mot å drepe og man tenker at objektivt sett burde alle andre i verden også tenke det samme. Slik er det ikke. Æresdrap er et moteksempel der man setter en annen verdi (religion) høyere enn et menneskeliv. I Norge i dag er alle for å ta vare på alle våre innbyggere, også de som er født med psykisk eller fysisk funksjonshemming. Dersom en funksjonshemmet blir født blant Masai-folket i Afrika, må den funksjonshemmede klare seg på egen hånd, noe som oftest medfører en sakte død. Jeg har også hørt gamle historier om at albinoer som ble født blant svarte i Afrika, ble sett på som djevler. De ble derfor satt til skogs. I Norge driver vi heldigvis ikke med sånt, vi vet bedre. Et liv starter jo tross alt fra når man er født - eller gjør det det..?
Fra tidlig på lærerskolen husker jeg at vi en gang hadde om temaet 'observasjon og tolkning'. Jeg var ikke interessert i temaet der og da, men en studievenn gjorde meg noen år senere oppmerksom på forskjellen. Eksempel: Da jeg skulle tømme søpla hjemme nå i kveld, begynte det plutselig å renne gul veske ut av posen. Jeg fant en tom maisboks oppi posen, noe kona hadde brukt til matlaging dagen før. Derfor gikk jeg rett til henne og fortalte hva som hadde skjedd: "Det renner noe gult ut av søppelposen, så den maisboksen var nok ikke tom da du kastet den.." begynte jeg. "Jeg vet at den var tom da jeg kastet den i bosset," svarer kona. "Vi må passe skikkelig på at sånn at dette ikke skjer!" fortsatte jeg. Like etterpå finner jeg ut at det lå noe annet oppi søppelposen som vesken kom fra - altså kona hadde rett. Ikke nok med det, det var til og med jeg som hadde skylda;) Altså - jeg observerte at det kom gul veske ut, og min tolkning baserte seg på den tomme maisboksen.
Et annet relatert eksempel kan være en konfliktsituasjon mellom to elever der jeg ikke har vært til stede. Når sånt skjer er det vanskelig å vite hva som har skjedd og (dermed) hvordan man kan hjelpe til å få løst konflikten. Elevenes oppfatning av hva som skjedde er satt sammen av flere faktorer: Det som faktisk skjedde, deres egen tolkning og eventuelt ønsket om å dekke over egne feil. Ved å snakke med begge/alle parter vil man ha større sjanse til å få fram det som faktisk skjedde og å luke vekk det man følte/trodde skjedde. Å vite at en jente kastet snøball på en gutt er en observasjon, mens det å si at den jenten gjorde det med vilje er en tolkning. Det kan jo ha vært en glipp.
En annen viktig bit oppi dette med objektivitet og tolkning, er at hvert menneske kan oppfatte samme ting på ulike måter. Noen synes at Jan Eggum sine viser er så melankolske at de blir i dårlig humør av å høre på de, andre synes rett og slett at han ikke er god, mens andre igjen elsker å høre sangene hans (evt at de også har vært på utsiden av huset der han bor). Noen tenker at julen er en stund der man kan samle hele familien og dele stor glede sammen, så de kommer alltid i god førjulsstemning. Andre gruer seg til julen, for da blir man minnet på folk som ikke er blant de lengre, folk de må møte selv om det er vanskelig, eller at de ikke har noen folk i det hele tatt å dele julen med. Da blir julen noe veldig negativt. Begge disse eksemplene viser at det man har opplevd tidligere farger oppfatningen. Gjennom hele menneskelivet erfarer man positive og negative ting, og dette er med i vurderingen når man møter nye ting. Et barn som opplever trygghet hos sine foreldre vil bli trygg, mens et barn som ikke får trygghet gjennom sine foreldre vil bli utrygg. Dette påvirker hvordan de ser på verden og hvordan de forholder seg til den. (Det virker som det er flere utrygge barn i skolen nå enn tidligere.)
Som sagt at er det umulig å være objektiv, og derfor kan man aldri være 100 prosent sikker på noe. Sånn sett kan det være naturlig for noen å si at "alt er relativt". Ja, jeg vet at en stein faller til bakken dersom jeg slipper den fra 1 meters høyde, og jeg vet også at det er tyngdekraften som gjør det slik. Men hvordan oppsto tyngdekraften? Kan 'The big bang' skape tyngdekraft - eller var tyngdekraften der før smellet? Og hvor kom disse meteorene (eller hva det nå var) fra? Hvordan oppsto disse meteorene? Eller hvordan oppsto universtet? I følge 'The big bang'-theory sies det også at etter det store smellet, begynte ting å utvikle seg og etter hvert fikk man levende organismer. Disse utviklet seg etter hvert til dyr, noe mennesket også er. Men hvordan kan et kræsj av to meteorer skape levende liv - som attpåtil kan tenke og reflektere?
Eller kan det virkelig være sant at folk kan bli helbredet fra dødelige sykdommer? Det kan jo umulig være mennesket som klarer noe sånt? Det må jo i så fall være åndelige makter, for eksempel den kristne Gud, som gjør det. Hvis det stemmer, så er det lettere å kunne forklare hvordan unaturlige ting skjer, som for eksempel at Jesus suste opp i himmelen etter at han først hadde både dødd på korset og blitt i live igjen. Men - hvor kommer Gud fra? Når ble Gud til..?
Uansett hvor du går hen i slike store spørsmål, kan du aldri ende opp med et 100 prosent sikkert svar. Det er rett og slett umulig å være objektiv, umulig å sitte med den fulle sannheten/fasiten. Dette forklarer noen med at "alt er relativt".
Hvor vil jeg så med alt dette? Alle tror. Noen tror at "alt er relativt", andre tror at "mennesket er et dyr", andre at Gud/gudedom finnes, andre at det ikke finnes noen gud og så videre og så videre. Siden ingen kan bevise hva som er sant, må alle ha en tro. Folk kan være 99,999999 % sikker på sine påstander, men samtidig kan de ikke være helt sikker. Den siste 0,000001 % er basert på tro. For drøyt 500 hundre år siden trodde alle at jorden var flat og at man datt utfor kanten dersom man seilte for langt. For 2500 år siden trodde man at man hadde funnet den minste partikkelen som eksisterte. Man var så skråsikker på dette at man ga det navnet atom, noe som betyr udelelig. Først 2400 år senere viste det seg å være veldig, veldig feil. Også i dag har vi ting vi er bombesikre på er rett. Jeg lurer på hva de tenker om oss om 100 år..? Sannsynligvis er vi ganske gammeldagse og lite teknisk utviklet.
Jeg tror det er nødvendig at et hvert samfunn, en hver gruppe, og også et hvert menneske har noen "sannheter" i bunn. Hvis ikke blir man utrygg og er lett å lede/villede. For eksempel har folk med lavt selvbilde lett for å bli ledet av andre. Det kan være at man gjør ting man egentlig ikke vil gjøre eller at man oppfører/kler seg for å være en del av flokken. Har man derimot noe grunnfast å stå på, så kan man være tryggere i mye av det man foretar seg og er. Dersom en gruppe mennesker har et felles mål som man tror på (og jobber for), vil gruppen oppleve dette som godt og det vil gi framgang. Men dersom menneskene i gruppen blir uenig om basisen/det mest grunnleggende, da vil det oppstå konflikt og det kan føre til at de skiller lag og går i ulike retninger. Har man en solid felles grunnmur, da er det enklere å takle "småuenigheter", men grunnleggende uenighet splitter/ødelegger. Da Norge ble uavhengig for 106 år siden, var kongen en forende person for oss. I dag er det vel mange som enten ikke bryr seg om kongen eller som er republikanere; vi trenger liksom ikke kongen. Jeg lurer på hva som er grunnverdiene til samfunnet Norge i dag..? Er det ytringsfrihet, er det kjærlighet? Og er det sammenheng mellom teori og praksis - bruker vi grunnverdiene i hverdagen i møte med hverandre? Og hvis to grunnverdier kræsjer mot hverandre, hvem er da viktigst? Er det Karl Oves Knausgård sin ytringsfrihet eller hans kjærligheten til sin "onkel Gunnar" som er viktigst..?
Jeg synes at det er kjempespennende med konstruktiv kritikktenkning, kanskje spesielt i forbindelse med den kristne kulturen som består av både Gud og menneskers "sannheter". Noen ganger når jeg utfordrer såkalte kriste grunnsannheter, blir folk veldig opprørte. 'Tilgivelse' og 'de 10 bud' er to eksempler på det. Det er som om jeg rokker ved hele Gudstroen til de, og da kan de velge om de vil ta avstand fra kritikken eller om de vil tenke gjennom den. De blir vaklende for en stund. Andre kristne venner gjør akkurat det samme: Noen velger å tro det samme som før, mens andre tenker videre på kritikken og dens følger. Jeg tror at det er sundt med konstruktiv kritikk. Det finnes ingen perfekte mennesker eller samfunn, så konstruktiv kritikk kan være med på å korrigere eventuelt feil retning. Ønsker vi for eksempel at vi skal 'velge bort' alle fostrene som kan (understreker) kan ha Down's syndrom. Blir ikke det er sorteringssamfunn? Hva blir da det neste som vi skal sortere bort? De som har dysleksi - for de kan ikke lese godt nok? Eller de som har ADHD - for de skaper trøbbel for foreldre, skole og har kanskje større sjanse for å bli NAV-klienter?
2 kommentarer:
nice
Takk, Jon:)
Legg inn en kommentar