Hvem har ansvaret?

Gjennom media, vår fjerde statsmakt, får jeg inntrykk av at man skal finne en syndebukk for de store, kjipe tingene som skjer her til lands. Noen snakker om at Storberget er den siste som man nå har ropt "korsfest, korsfest" etter. Oppi alt det gode som skjer i landet vårt, er det også kjipe ting som skjer - men hvem har ansvaret for det?

På fredag hadde vi planleggingsdag og da var jeg blant annet på kurset "Det vi tenker, sier og gjør" med Torleif Lundquist. Det første han snakket om var "fjøslukta"; at det du tenker, om det så er positivt eller negativt, påvirker deg og folkene rundt deg. Er du negativ til alt som skjer deg, påvirker det folk rundt deg negativt - og motsatt. Som et eksempel brukte han moren sin. Det første hun brukte å si når hun kom på julemiddag 24. desember: "Ja, ja, dette er vel siste gang jeg feirer jul her." Motsetningen kan vel være framsnakking og å se positivt på som skal komme: "Hva er en brukket fot så lenge man har gode venner!" For Emil i Lønneberget var Alfred denne positive person (og Krøsa-Maja den rake motsetningen). En annen ting som ble tatt opp i foredraget, er at man får ikke motivasjon utenfra. Motivasjonen har man inni seg (lager det selv), mens inspirasjon henter man utenfra. En annen viktig bit i dette, en bit som ofte blir glemt, er at det krever egeninnsats for å komme seg videre. "Vil du blive noget maa du lære noget." Et arbeidsmiljø/godt familiemiljø får man heller ikke, det skaper alle de som er med i gruppen. Uansett om man er bevisst på det eller ikke, påvirker man gjennom fjøslukta si folk og miljøet rundt seg med den man er.

Egeninnsats handler egentlig om å ta ansvar - og da må man begynne med seg selv. En dag hadde en mann støtt i unormalt lang kø på motorveien inn til Oslo. Etter en time fikk han se at det lå en europalle midt i veien. Folk kjørte derfor rundt for å komme seg videre. Køen kunne vært unngått dersom kun en av bilistene hadde stoppet og tatt pallen til side.

Det fikk meg igjen til å tenke på noe annet Torleif Lundquist nevnte. I Frankrike var det en kvinne som ble overfalt av to menn på vei inn i boligblokken sin. Hun hylte, beit, sparket og klorte - alt for å bli reddet. Mange folk kom fram i vinduene sine for å se hva som skjedde. De to mennene gikk vekk, men kom så tilbake. Ingen løftet en finger da kvinnen ble voldtatt og drept - rett foran øynene på de som sto i vinduet. Å gå ut til bevæpnede folk kan være skremmende, men de kunne i alle fall ringt politiet eller hevet ting ut vinduet for å skremme de. Josef Fritzl stengte dattera si inn nede i kjelleren og satte sju barn på henne. Hvorfor sa ikke kona hans ifra til noen? I Alvdal ble unger misbrukt av foreldrene og naboene. Naboer, skole, diverse instanser visste om dette. Hvorfor gjorde de ingenting. Poenget til Lundquist er at de fleste mennesker gjemmer seg i flokken når de ikke vil ta ansvar, og at det er først når man får et personlig ansvar at man tar tak. Det koster å ta ansvar - men du verden hvor stor betydning det kan ha for deg selv og andre.

Det er veldig stort frafall i videregående nå, mange som ikke fullfører alle årene. Hvem sitt ansvar er det? Er det politikerne, lærerne, foreldrene eller elevene selv - eller er det holdningene generelt i samfunnet? Vil frafallsproblemene løses dersom noen få av de overnevnte fikser på dette - eller får man best framgang dersom alle tar ansvar? Det å fordele skylda for frafallet er å fraskrive seg ansvar. Derimot er det bedre om alle tar ansvar og gjør det som er i deres makt. Politikerne kan sette fokus på og sette i gang tiltak som forhåpentligvis vil hjelpe, lærerne (også i ungdoms- og barneskolen) kan løfte fram disse som sliter gjennom å hjelpe disse menneskene med det de sliter på (og samarbeide med administrasjonen), foreldrene kan fortsette med å hjelpa barna sine og eventuelt søke hjelp/veiledning utenfra, elevene kan ta imot den hjelpen de får og bruke egeninnsats til å komme seg videre, og venner og naboer kan hjelpe ut i fra de ting de ser er mulig (ha de på middagsbesøk, hjelpe med lekser, bli ekstra-onkel). Samtidig som man ikke skal fordele skyld, kan man hente kunnskap og visdom ut fra det som har skjedd tidligere. Årsakene til frafallet i videregående er mange og forskjellig sammensatt. Sist vinter lærte jeg at man trenger å fikse hovedutfordringen når man står oppe i en utfordring, hvis ikke sliter man seg ut på biutfordringen uten å komme seg av flekken. Ovenfor hver enkeltelev må man få tak i hovedutfordringen til hver av de, mens samfunnet/politikerne må få tak i hovedutfordringen til hvorfor det er så stort frafall i videregående skole. Jeg liker at det er satt i gang med tiltak på ungdomsskolen (heter Ny giv), men jeg tviler på om det er det som er hovedutfordringen til samfunnet. Så vidt jeg har forstått handler Ny giv om å hjelpe de som sliter faglig, at de får ekstra undervisning slik at de kan få motivasjon gjennom mestring. Men hva er det som gjør at vi i dag har så mange elever og voksne som faller utenfor systemet, dvs mange som ikke fullfører skole og ikke er i jobb. Dette kan bli en stor snublestein for samfunnet, øknomisk og psykisk.

På lørdag leste jeg et leserinnlegg av psykologen Gøril Smiseth. Hun skrev om "Når alkohol går foran barna." Selv tenker jeg at når foreldre ikke tar ansvar for barna sine - eller de gjennom sine holdninger/handlinger ikke klarer å skape trygghet for barna sine - så får man utrygge barn. Selv skriver Gøril Smiseth at "Typiske konsekvenser er økt risiko for psykiske lidelser, fysiske plager og egne rusproblemer." Hvis dette kan bli konsekvensene av utrygge oppvekstforhold for barn, kan ikke et samfunn også få likens utfall dersom det heller ikke klarer å gi samfunnets medlemmer den samme tryggheten..? Kan det tenkes at det norske samfunnet har mistet noen av de elementære grunnholdningene vi tidligere hadde, noe som gir samfunnsborgere med mer psykisk lidelse, fysiske plager og rusproblemer? Da jeg var i Indonesia i fjor, så jeg at familiene hang mye sammen, at de tok seg av hverandre. I Norge opplever jeg at mange er mer opptatt av egen lykke enn å tenke på familiens eller fellesskapets (fx Norges) beste.

Med et sterkt økt fokus på det beste for de rundt seg, både nære, kjente og ukjente, tror jeg at det vi i det norske samfunnet kan hjelpe hverandre til å lege/takle sår. Han man en positiv fjøslukt og tar ansvar vil også andre rundt bli påvirket. Da blir man enda flere med god fjøslukt og enda flere tar ansvar. Da er det enda større sjanse for at mange, mange flere får god fjøslukt og tar ansvar. Tenk hvor mange med psykiske lidelser, fysiske plager og andre problemer vi kunne ha hjulpet da!