Verdier og grenser - finnes absolutte sannheter eller er alt relativt?

Snakket med noen kollegaer tidligere om verdier, verdigrunnlag og om grensesetting. Vi var enige om at det det er noen grunnverdier og at det er viktig, men tenkte ulikt om hva disse verdiene er og hvor de kommer fra.


Når jeg tenker på verdier, så tenker jeg at det er noe grunnleggende man står for som bare er sånn. Et eksempel fra samtalen på jobben var at alle vet at man ikke skal drepe, mens en annen skjøt inn "i alle fall ikke i den vestlige verden". Mr Nanny, en turistguide i Varanasi i India, fortalte meg på Asia-turen i fjor høst at han visste om en mann som hadde betalt seg fri fra et drap han hadde gjort. Det var for øvrig politiet han bestakk. Æresdrap er et annet eksempel på at noen synes det er ok å drepe dersom visse andre grunnleggende verdier overskrides. Pedofili er i vår vestlige verden en annen uakseptabel ting. For ca to år siden kom jeg over et intervju på TV av en mann som var pedofil. Både jeg og intervjueren slet med tanken på at her satt det en som hadde seksuell omgang med prepubertale. En av tingene mannen sa, var at han syntes det er ok å være med for eksempel en sjuåring dersom sjuåringen selv ville det. Og hadde han hatt en sjuåring selv, så ville han tillatt at hun ble sammen med andre voksne... Jeg har også hørt at i den greske antikken var det normalt at de greske tenkerne hadde guttekjærester. Mener også å ha hørt at det da ble skrevet en bok med tips til guttene der det blant annet stod at det var bedre å være med en mann som bare hadde seksuelle lyster enn å være med en mann som var forelsket i gutten. Den forelskede kunne nemlig gå lengre i sitt begjær.

Poenget mitt med disse to ekstreme temaeksemplene er to ting. Det ene er at vi trenger grenser for hva som er tillatt. Hvis ikke kan det bli anarki og for eksempel 'ville vesten' på nytt. Jeg tror at alle mennekser har grunnleggenede verdier innabords - både bevisst og ubevisst. Det andre poenget mitt er at disse grensene varierer fra kultur til kultur, at verdiene i de ulike kulturene bestemmer hvor grensene går.

I samtalen på jobben ble FN og ulike konvensjoner trukket fram som eksempler at mennesket finner fram til felles verdier. En av tingene humanismen fronter er tiltroen til menneskets fornuft, at mennesket selv kan komme fram til det som er rett/heldig.
Årsaken til at FN ble stiftet i 1945, var at de styrende i 51 land ønsket å unngå en ny verdenskrig og heller stå sammen og gjøre positive ting rundt om i verden for en fredeligere verden. Denne FN-pakten som ble undertegnet er et papirdokument som nå 193 land har forpliktet seg på med underskrift. Likevel er det langt mellom "teori og praksis", altså underskrift og handling. For eksempel er det mange av medlemslandene som har kriget mye innad eller utad siden undertegnelsen, og det er også kjent at for eksempel Kina undertrykker minoriteter. Hvorfor er det sånn? Mennesker sier, tenker og gjør både gode og dårlige ting, og det mennesker kommer fram til kan aldri bli en absolutt sannhet. FN-pakten er utformet av menneskers fornuft og derfor er ikke FN-pakten gyldig for alle verdens sju milliarder mennesker.

Men hva kan gi felles verier og grenser dersom ikke mennesket kan..? En humanist og marxist vil sannsynligvis være uenig i det grunnleggende i spørsmålet, en muslim si Allah, en buddhist Buddah, en kristen Gud og andre andre ting. Det kommer an på hvem du spør rett og slett. Felles er vel at hver og en av disse sier at teorien stemmer, men at menneskene ikke klarer å gjennomføre det slik det egentlig skal gjøres. Igjen - mennesker gjør både gode og dårlige ting pluss at teori og praksis ikke er det samme.
Spør du meg, tenker jeg det må være noe "der ute" som står over oss mennesker og som derfor vet hva som er "rett og galt", hva som er absolutt sant. Jeg har opplevd Gud flere ganger og opplever det som godt å tilhøre ham, å kjenne ham. Derfor tror jeg at han eksisterer og at det han sier er sant. Det er de grunnleggende, absolutte sannhetene for meg.