Satt i perspektiv

Gjennom livet opplever man mye forskjellig. Nedturer/motgang er en del av det. Jeg og kona vant for to uker siden en budrunde, men måtte vente på forkjøpsretten. Denne mandagen, fem på ti, ringte megler og sa at han dessverre hadde dårlige nyheter. Vi ble begge skuffet, men var forberedt på at leiligheten kunne glippe. Dessuten bor vi jo i en god leilighet fra før av. Senere samme dag pratet jeg med to venner. Begge - som har ME - hjalp meg med å sette ting i perspektiv.

Hvert menneske gjennomgår ulik type motgang og mennesker som opplever samme type motgang kan ha forskjellig oppfatning av den. Eksempel: En som har regelmessige migreneanfall vil synes at forkjølelse er irriterende, men småtteri i den store sammenhengen. En som stort sett altid er fysisk frisk, vil oppleve forkjølelsen som en tyngre ting.

"Why do we fall? So we can learn to pick 

ourselves up." Alfred til Batman i Batman begins.

Fra mine yngre dager har jeg blant annet en gammel ryggskade fra militæret, samt noen få småsår her og der. Jeg vet at jeg og familien har vært skånet for mange kjipe opplevelser, for andre jeg kjenner har enten hatt mye helseproblemer eller har opplevd forferdelige ting med andre mennesker. Jeg kjenner blant annet to med nyretransplantasjon, noe som reduserer livsenergien kraftig. Gjennom jobben har jeg også hørt om unge mennesker som har opplevd fysisk vold hjemme eller å ikke bli tatt vare på av sine egne foreldre. Dette gjelder heldigvis få, men likevel setter det ting i perspektiv. For noen år siden kjørte jeg og en venn fra Voss til Bergen. På grunn av en bilulykke ble vi sittende lenge i kø. Jeg sukket meg litt over å bli forsinket hjem denne søndags ettermiddagen, og da kom en kommentar fra vennen som gjorde meg takknemlig: "Jeg er nå glad at det ikke er jeg som sitter fastklemt i bilvrakene der framme."

Norge er kåret til et av verdens beste land å leve i. Vi har laget et ganske velfungerende system der vi kan få hjelp dersom vi sliter med psykisk eller fysisk sykdom. I for eksempel Argentina er det ikke sånn. Vil vel egentlig tro at det er svært få land utenfor Europa (og i Europa?) som har et like godt sikkerhetsnett som Norge. Da må man rett og slett klare seg ved hjelp av familien - eller bare helt alene. Tenk hvor tungt det må være. Det må vel kunne ta livshåpet fra de fleste.. Som en venn sier: "Me har møje å takka for!"

"What doesn't kill you, makes you stronger."

Jeg tror at det mest dyrebare mennesket har, er livet. Det er det mest grunnleggende. Deretter kommer fysiologiske behov og behovet for å være elsket. Når disse behovene er dekket, så strekker man seg etter mer, som for eksempel å oppnå personlig framgang. Skulle livet butte imot, så trenger man en eller noen å falle tilbake på. Noen ganger er det nok å lufte ut og så vil man overvinne motgangen, i andre tilfeller er motgangen så kraftig og omfattende at det krever mye å overvinne den. Noen blir merket for livet, andre klarer ved hjelp av folkene rundt seg å reise seg igjen. Mandagskvelden var en påminnelse om hvor godt livet mitt er og at andre har mye tøffere motgang enn meg. Ved å elske hverandre kan vi hjelpe hverandre til å takle motgangen bedre. Det skal så lite til og gleden blir så stor.

"Sammen er vi dynamitt."