Forandring?

I romjulen besøkte jeg en kompis og han stilte meg to spørsmål. "Synes du samfunnsutviklingen i Norge gjør at ting generelt blir verre, det samme som før, eller bedre?" "Verre," svarte jeg - "fordi vi som nasjon virker å bli sløvere av rikdommen og mer selvsentrerte." Oppfølgerspørsmålet ble: "Så hva kan vi gjøre?"

For noen år siden fortalte en venn meg om en endringsteori. Den er neppe 100% sann, men jeg tror den har mye sannhet i seg. Se for deg en trekant. I det ene hjørnet plasserer du ordet "kognisjon", det andre "emosjoner" og i det tredje "erfaringer". Hvilken av disse tre faktorene skaper mest endring hos folk flest?
Innenfor kristne sammenhenger er det stor tro på at det kognitive, det vil si tenkning og det å tilegne seg kunnskaper, er det som skaper forandring. Hver søndag står det talere foran forsamlinger og snakker om hvordan ting burde være og hva man kan gjøre. Lite skjer - målt i forhold til hvor mange nye som kommer til tro. Det andre hjørnet handlet om følelser. På TV'n ser man innimellom bilder av sultne mennesker - spesielt barn. Noen ganger henspeiler disse på følelsene til TV-titteren - fordi de håper at det skal vekke et engasjement i seeren. Det siste hjørnet handler om opplevelser/erfaringer, for eksempel at man prøver en ny matoppskrift og synes den er så god at man forteller om den til andre som også prøver den.

Jeg kan ta et annet eksempel hvor jeg drar inn alle tre faktorene. Forelskelse. En gutt er stupforelsket i en jente. Hvilke av disse tre faktorene vil kunne hjelpe han til å overbevis jenta, at jenta også vil ha han? Den kognitive måten vil være å snakke med jenta for å få henne til å forstå at de passer utrolig godt sammen. Det kan for eksempel være å nevne alle fellesinteresser de har, at de har omtrent samme framtidsvisjoner, at hun trenger en stødig mann og mye annet. En annen metode gutten kan bruke, er å fortelle jenta at han er hodestups forelsket i henne og at hvis hun blir sammen med ham, så vil hun få det utrolig godt. Den tredje måten er å henge sammen med jenta mange nok ganger til at hun selv opplever at det er kjekt++ å ha han rundt seg.
Jeg har også et selvopplevd eksempel vil jeg ta med. Da jeg var ny som lærer hadde jeg en medlærer i 60-årene som ikke hadde oppdaget fordelene med å bruke PC'en i arbeidet. Hun hadde fram til da skrevet ukeplanene for hånd hver uke. Da jeg viste henne at man kunne ha en fast mal liggende på dataen og klippe+lime fra tidligere planer, utbrøt hun: "Jammen, Håkon, ditta e jo fantastisk!!! Koffår e da ingen som har fortalt meg det før?" Hun opplevde/erfarte at det var smart å bruke PC til ukeplanene - og derfor endring hun seg på det området. I mine øyne er det ingen tvil om at erfaringer er det som fører mest til endringer - både hos meg selv og de rundt meg. "Brent barn skyr ilden," er et ordtak som også bygger opp under det samme. Fordi de har erfart hva det vil si å brenne seg, så holder de seg unna for å slippe unna samme smerten.

Så hvorfor tar jeg opp alt dette? Alle folk har sine ting som de synes er viktige og som de synes er verdt å kjempe for. Det beste hadde jo også vært om andre begynte å tenke likens om det. Det kan være snakk om tro, om frittgående høns, om fotballag, om slett ulandsgjelda eller nå hva det måtte være. For min del handler det om troen på Jesus pluss det å elske hverandre. Jeg har opplevd og opplever hvor godt det er å ha kontakt med ham og også hvor godt det er være god mot folkene rundt meg. Dette er i mine øyne to positive ting som jeg ønsker at andre også skal få oppleve, så derfor tenker(!) og gjør jeg ting som jeg tror samsvarer med dette. Et eksempel på å elske er å hilse på folk (også de som ikke hilser tilbake) og å vise at jeg er interessert i de jeg snakker med (så fremt jeg har tid). Dersom jeg derimot hadde gjort ting som folk opplevde som dårlige, for eksempel å overse folk eller å himle med øynene når jeg snakker med andre, da ville folk fått mindre tiltro til det jeg kjemper mest for.

"Som man sår, så høster man," heter det. Skal man få til endring må man først starte med seg selv, og med det kan det hende at andre opplever det samme og blir overbevist om at din "kampsak" er verdt å hige etter. Så - hvilke forandringer ønsker du, hva mener du er viktig å kjempe for - og er du villig til å stå på for det? Noen har på engelsk sagt "Yes we can!", en annen: "Kan det fikses? Klart det kan!"