Humanismens påvirkning på bønnen mm.

"Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" har Jesus sagt. For to uker siden hørte jeg en tale som blant annet tok opp hvor Gud ønsker at fokuset vårt skal være - på å bygge hans rike - så derfor var det så pinlig flaut å vite at jeg som oftest har egne og andre menneskers behov i fokus når jeg ber:S

De to siste årene har vært fyllt av nesten bare gode ting, i alle fall på de viktigste områdene i livet mitt. Jeg er heldig, jeg vet det, og samtidig er jeg naturligvis lysten på at det skal fortsette. Tidligere har jeg møtt veggen noen få ganger, og oppi det har jeg også opplevd at Gud har konkret gjort noe for meg. Fantastisk! Samtidig - er det det det dreier seg om, at jeg skal ha det godt her på jorda?

I den store sammenhengen er mitt liv her på jorda bare som et sekund, altså ganske kort og ubetydelig. Hva er så viktig? Svaret på det varierer etter hvem du spør, men spør du meg så må det være Guds vilje for den er god. Gud ønsker at folk skal få leve mer enn et sekund, han ønsker at folk skal få leve evig med ham, og det også en plass der det bare er godhet og godt å være. De smakebitene han har gitt meg, har gitt meg kraftig styrket tro på at det er sant. Og nettopp fordi jeg vet hvor godt det er å være med han, hvorfor har jeg ikke mer fokus på det??? Gud har sagt at vi skal tro på hans sønn og elske hverandre. Jeg har tenkt at det å elske hverandre handler om å gjøre godt mot andre, noe det virkelig er. Og samtidig når jeg vet at det beste i mitt liv er å være med ham, da vil jo naturligvis det beste for mine medmennesker være å også bli (/bedre) kjent med ham - personlig!

Selv om dette ikke er gjort på 1-2-3, så handler det likevel om å snu fokus. I humanismen handler det om at mennesket er i sentrum, noe som har fått alt for stort innpass blant de vestlige kristne, blant annet i bønnen. I stedet for at vi skal nærme oss Gud, så er det Gud som skal tilpasse seg våre ønsker. Et typisk trekk ved barn som ennå er ganske umodne. Min pinlige, personlige oppdagelse er at jeg også er et slikt umodent barn av Gud. Gud er sentrum - punktum. Han ønsker at jeg som alle andre skal få leve med ham, så han strekker seg etter meg, og samtidig bør jeg etter hvert bli modnere og strekke meg etter å komme nærmere han. Mitt liv er viktig, hans rike og vilje viktigere.

I "Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" ligger det en forutsetning. Du/jeg må først søke - deretter skal vi få. Guds fokus er at vi skal jobbe for at Guds rike skal øke, og da er det min jobb (fordi jeg selv vil) å ha fokus på dette. Jeg ønsker å leve med Gud og jeg ønsker at andre også skal få oppleve hvor godt det er, så derfor søker jeg å bli bedre kjent med Gud og å gi til de jeg møter i hverdagen. Og så, nå som jeg har blitt klar over det, også gradvis endre forbønnsfokuset mitt over på ting som hjelper Guds rike å vokse - og ikke mitt eget rike.