Hovedutfordringen

Vi møter alle utfordringer, både store og små. I vinter har jeg stått ovenfor en stor utfordring som var vanskelig å løse. Vi var flere som sammen la hodene i bløt for å finne en god vei ut av den negative spiralen. Etter en god stund kom det fram en løsning som fikk orden på denne hovedutfordringen. Underveis, mens utfordringen var uløst, merket jeg hvor mye fokus og energi som gikk med til dette. Andre viktige ting måtte hele tiden tilpasse seg. Og i tillegg var det veldig, veldig vanskelig å løse andre utfordringer siden man hele tiden hadde en uløst hovedutfordring hadde stor påvirkning på alt det andre som skjedde.

Jeg tror det finnes en sannhet her, men er usikker på om den er en absolutt sannheten. Tidligere hadde jeg en venn jeg hang mye med. Vi hadde det mye morro sammen og gjorde mye forskjellig. Noen ganger ble jeg litt småirritert på visse ting, men sånt skjuler jeg når det bare er snakk om småtteri. En gang ba denne personen om å få si noe viktig til meg. Han kom da med noen påstander om en annen venn, noe som gjorde meg bedrøvet. Jeg var i en skvis. Jeg valgte å fortelle snakke om disse påstandene med min andre venn og deretter gå tilbake til han som hadde kommet med påstandene. Jeg fikk hakeslepp da han sa: "Jeg har ikke sagt det!" I mitt hode overskygget dette det meste i relasjonen med ham. Jeg gjorde fortsatt ting med ham en stund, men jeg kunne ikke lengre stole på ham. Tiden har flyttet oss fysisk fra hverandre, og skal vi i framtiden kunne betro oss til hverandre igjen trenger jeg å få rensket opp i det som skjedde den gang, altså (min) hovedutfordringen må løses.

Også i ekteskap tror jeg denne sannheten kan brukes. Små, mindre viktige ting kan man se gjennom fingrene med, men er det noe som den ene parten (eller begge) synes er veldig sentralt og som de sliter med, så vil dette ta så mye fokus at det kan velte hele ekteskapet. Håndteringen og eventuell felles løsning avgjør utfallet. Når man lever så tett sammen, så er det ekstremt viktig å ha de sentrale ting på plass. Det fine med slike store utfordringer er at dersom man finner en felles løsning som begge er fornøyd meg, så vil relasjonen ofte bli enda sterkere enn den var før! Kanskje er det dette Paulus tenker på når han skriver "Bli sint, men synd ikke. La ikke solen gå ned over deres vrede."

Kanskje kan man også bruke denne sannheten innenfor tro. I trosgrunnmuren har man (bevisst eller ubevisst) visse sannheter om sin tro som er absolutte. Andre ting i troen kan også være viktige, men ikke like viktige. Blir derimot trosgrunnmuren utfordret - eller kanskje også tatt vekk, så kan personen skifte tro. Det kan også hende at individets trosgrunnmur endrer seg noe eller mye, men at man likevel tror (det har jeg selv opplevd). Alt dette er sett fra individets syn - ikke religionens. Med livssyn blir det annerledes, for det er subjektivt.

Også innenfor de ulike grupperinger (for eksempel det norske folk, Klæbu Idrettslag, fan av popartist, Humanetisk forbund) har man visse grunnverdier, synlige og usynlige. Veldig forenklet sagt kan man si at når man er enig i de grunnverdiene, så er man med i grupperingen. Skulle man komme på kant med grunnverdiene eller lederfolkene, så kan det overskygge andre positive ting innad i gruppen, noe som medføre at man ikke lengre er en del av gruppen.

Som sagt har min store lærdom denne vinteren vært: Løs hovedutfordringer på alle områder der du vil at ting skal fungere: I troen, ekteskapet, vennskap, jobb, tjeneste, fritid og andre ting. Prøv å løs opp i det før det løser opp alt det andre gode. Å først løse ikke-hovedutfordringer er både tungt og vanskelig. Og når man kommer fram til en god løsning på hovedutfordringen, så kommer du (og de andre) styrket ut av det! Det neste spørsmålet er dog ganske vanskelig - hvordan kan man prøve å løse hovedutfordringen på en heldig måte..? Det får hver enkelt finne ut av, eventuelt ved hjelp av veiledere;)