Hvem kan bli kjent med Gud?

Hva er vitsen med å være kristen? Handler det kun om å sikre seg en inngangsbillett til himmelen - eller er det noe mer? Fram til jeg var 25 hadde jeg hatt en "teoretisk" overbevisning om at Jesus ofret seg selv for oss sånn at vi skulle få komme til himmelen, men gjennom en god venn fikk jeg øynene opp for at det går an å oppleve Gud. Ettersom han fortalte alle sine opplevelser med Gud, fikk jeg også lyst til å oppleve det samme. Etter et halvt år med jobbing begynte det, og siden det har jeg opplevd mye ulikt - og gjør det fortsatt. Deilig, trygt, livsforvandlende og fantastisk er noen ord som kan beskrive hvordan det er å ha kontakt med Gud! Men - er det virkelig sånn at vi kan ha kontakt med Gud.. Og gjelder det noen eller alle..?

At det er mulig å ha kontakt med Gud, det gir Bibelen flere eksempler på. For eksempel snakker Paulus med Jesus da han (Paulus) blir blind, Moses snakker med Gud i den brennende busken, og profeten Agabus profeterer for Paulus at han skal bli tatt til fange dersom han reiser opp til Jerusalem. Altså er det noen som snakker direkte med Gud og så er det noen som har kontakt med Gud på andre måter. Dette er praktiske eksempler på at det går an. Men er det noen plass i Bibelen det står at det er mulig? Fant nettopp ett interessant Bibelvers der Jesus sier:

"Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham." (Joh 14:21)

Kan det stå mer tydelig? Merk at det absolutt ikke er snakk om de ti bud her!! I andre bibelvers står det at man skal "kjenne Gud", og hvis man trekker sammen at vi er hans adopterte barn ved troen på Jesus, så får man en nær og omsorgsfull relasjon. Jeg våger å påstå at alle kan få erfare Gud - hvis man vil. Det som har vært og er min frustrasjon er at det ikke finnes en punktvis oppskrift man kan følge, "bare" diverse retningslinjer. Den sentrale er å holde budene, altså å tro på Jesus og elske hverandre. Gjør man det, da skal Jesus åpenbare seg for én på en eller annen måte. Men dersom det er så enkelt, hvorfor er da ikke flere som opplever at Jesus tar kontakt? Forhåpentligvis er det fordi folk velger å holde opplevelsene for seg selv, men kanskje er det rett og slett få som opplever.

Jeg synes hele denne greia er vanskelig å forstå. Gud sier gjennom Bibelen at han ønsker å ha kontakt med oss og at han blant annet vil gi oss Den Hellige Ånd. En skulle jo tro at sønnene og døtrene hans (meg selv inkludert) ville vært mer giret på at andre også skulle få opplevd hvordan det er å ha kontakt med Gud..? Jeg lurer på om kompasset vårt er litt feilinstillt. Tipper at det er andre ting som drar én i andre retninger enn mot Gud, ting som forstyrrer alt fra litt og til for mye (hvor går grensen for "for mye", at man ikke regnes som Guds barn lengre..?).

Det letteste å peke på, er det som forstyrrer kompasset vårt. Jeg tror det er smartere å fokusere på det som skal være i fokus. For min egen del er det to ting som står oppi hodet mitt: Hvordan kan jeg utvikle troen min på Jesus og hvordan kan jeg elske folk rundt meg mer? Den siste er den enkleste. Tanken min er at jeg skal ha grunnholdningen å gi til folk rundt meg. Det gjør jeg blant annet ved å hilse på folk (kjente, halvkjente og av og til ukjente) og være positiv i ord og ting jeg gjør når jeg er med folk. Den andre biten er verre. Troen min har blitt enormt styrket de siste seks årene, skjønt jeg synes det går alt for tregt framover. De tipsene jeg har fått, er å styrke relasjonen med Gud. Si "god morgen/natt" til ham, invitere ham til å være med der jeg er/skal (jobb, café, middagsbesøk), fortelle om ting som er kjekke og vanskelige (her har jeg opplevd mange utrolige ting! (Alt som jeg opplever er utrolig;)) og å bare snakke tanker til ham som om han er rett ved siden av deg. Så enkelt, så vanskelig.



Ut i fra min egen, lille erfaring vil jeg på det aller sterkeste anbefale å bli kjent med Gud. I mine øyne er det det beste man kan oppleve! Jeg er Guds sønn (med liten s) og jeg vet gjennom erfaring at Gud har omsorg for meg. Det er mitt fjell og gjør meg trygg på den jeg er. Takk, Gud. Både kjipe og gode ting skjer, og jeg vet at han har kontrollen oppi alt det som skjer slik at jeg er trygg i det lange løp. Det gir meg en enorm takknemlighet som også gjør at jeg ønsker å gjøre ting tilbake. Og det merkelige er at også gjennom å tjene andre opplever jeg enda mer glede over å tilhøre Gud. Det å oppleve (i noen sammenhenger) Guds direkte veiledning er utrolig, og at andre responderer positive når jeg gir. Og også den friheten han gir meg fra å være bundet av andres tanker eller andre ting - og til selv å modnes og finne ut av hva og hvordan jeg vil leve, den er oppbyggende og bemyndiggjørende. Gud stoler på meg og jeg ønsker å gi tilbake til ham. Livet mitt er rikt sammen med Gud. Håper bare at jeg klarer å rette enda mer fokus på ham og bli enda bedre kjent med ham - helst nå!;) Gud vil ha kontakt, så da er det opp til meg om jeg er villig til å jobbe kontinuerlig med å strekke meg mot ham, universets sentrum.