mandag 11. april 2011

Per, du lyver!

Er det okey å lyge? Fram til for noen år siden trodde jeg det ene av de ti bud sa: "Du skal ikke lyge", men det har jeg funnet ut ikke stemmer. Jeg vet at noen lyger fordi de ønsker alt til sin egen fordel, noen lyger for å skade andre, og noen lyger fordi de ønsker å skjule noe. Er all lyging feil - eller finnes det situasjoner det er det er ok eller til og med smart å lyge??


Jeg har på grunn av de ti bud tidligere tenkt at det er feil å lyge, så jeg har heller latt være å fortelle noe dersom jeg satt på noe "hemmelig". Det har vært en av mine løsningsmetoder. For noen år siden fikk jeg høre at de 10 bud faktisk ikke sier noe generelt om lyging, men heller i en viss sammenheng: "Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste." Dersom du for eksempel står som vitne i en rettsak, så skal du altså ikke si noe falskt, du skal ikke lyve om den du vitner mot. Jeg vil også tro at dette kan overføres til andre situasjoner der du omtaler mennesker - at du for eksempel ikke skal lyge i din beskrivelse om andre personer. I så fall bryter du ett av jødenes bud (Jesus har jo gitt oss andre, nye bud!). Annen type lyging snakker ikke budet om.


I noen sammenhenger hører man snakk om at det er lov med hvite løgner, men ikke svarte. Hvor går grensen hen? Og hvem bestemmer hvor den går? Finnes det situasjoner der det er ok å lyge, og kanskje til og med situasjoner der det er feil å ikke lyge?? Dersom man er på en førstedate med en kvinne og hun spør deg om du liker kjolen hennes - noe du ikke gjør - hva svarer du da? Og dersom du under andre verdenskrig skjuler en jøde på loftet og det kommer tyskere på døren og spør deg om du har noen jøder i huset, hva svarer du da? Eller hvis ungen din spør om mamma og pappa sloss på soverommet kvelden før, hva da..?


Jeg kjenner et foreldrepar som tidligere slet med forholdet. Det endte med at de flyttet fra hverandre. I den perioden mens de ennå bodde sammen, var jeg en av de som visste hvorfor de "ikke var seg selv" ute blant folk. Jeg var fast bestemt på, at dersom noen spurte meg om jeg visste hvorfor, så skulle jeg ikke si sannheten, men heller lyge. Jeg slapp "heldigvis" det.

Som liten (mindre enn nå i alle fall) hendte det at jeg gjorde noen få, dumme ting. På besøk hos en nabo klarte jeg en gang ved et uhell å knuse en blomsterpotte. Jeg var ca 10 og på besøk hos noen som jeg ikke kjente. Da jeg ble spurt om jeg visste hva som hadde skjedd, løy jeg og sa at jeg ikke visste noen ting. Tipper jeg til og med prøvde å komme opp med en billig og dårlig forklaring om hva som kunne ha skjedd. Jeg vet at en av de andre barna senere fortalte de at jeg hadde knust potten. Dette var mitt første og siste besøk i det huset. På skolen opplever jeg situasjoner der elever lyger for å slippe unna. Det er ikke bare der folk gjør slikt. I for eksempel media dukker det opp situasjoner der folk prøver å lure seg unna for å slippe å stå til rette for hva det nå enn skulle være. Noen ganger lykkes man, mens dersom man blir tatt i å lyge, blir konsekvensene bare verre.


Jeg tror det finnes en enkel, samtidig vanskelig, måte å skille mellom når lyging er tillatt og når det ikke er det - og den forskjellen ligger i "til fordel for hvem". Med det tenker jeg at hovedregelen er enkel, mens praksisen er vanskelig fordi man må se bedømme fra situasjon til situasjon. Dersom en mann prøver å redde eget skinn for å unngå noe han bør stå til ansvar for, da skjuler han sannheten på en negativ måte. Noen andre må da lide for hans lyging. Men dersom en mann lyger for å beskytte et medmenneske (eller seg selv), da er det ok. Ikke alle trenger da å vite sannheten, for lygingen går ikke ut over andre mennesker - og samtidig beskytter lygingen medmennesket. Det finnes tonnevis av vanskelige situasjoner, så alt dette er i grove trekk. Jeg tenker i alle fall at hovedgreien er at man skal teste det på "elsk hverandre"-budet til Jesus. Dette krever modne mennesker - mennesker som bevisst og ubevisst øver seg opp sansene sine i å skille mellom godt og vondt. Det er det Jesus vil ha, modne søsken som følger hans generelle kall: Tro på meg + elsk hverandre. Jo flere som følger dette, desto bedre vil vi ha det sammen!

1 kommentar:

Anonym sa...

Hei Håkon, ut i fra det du skriver er det ikke lett å alltid gjøre rett. Vi lærer konfirmantene at de ikke skal lyve, og det tror jeg er en av Guds gode leveregler for oss. Det er til vår egen fordel for at andre skal stole på oss, og for å ikke skade andre.

Men det er klart eksempler og tenkte episoder som setter oss på prøve. Jeg tror vi kan bruke skjønn om det er klokt å fortelle alt, og vurdere konsekvensen av hva vi sier/ ikke sier. Vi kan jo vurdere om vi må svare ut fra hvem som spør, og hvilke opplysninger vedkommende trenger å få. Av barn tror jeg vi fort blir avslørt om vi lyver, og vår oppførsel som foreldre/ lærere, vil prege de. Dersom ektefeller ikke stoler på hverandre, vil det skape avstand i forholdet. Å ikke innrømme utroskap er bare å lure seg selv, og skader enda mer enn en innrømmelse.

Som kristen tror jeg Gud vet alle mine tanker, og ovenfor han kan jeg være helt ærlig. Uansett om jeg opplever ting vanskelig, vil jeg si de "hemmelige" tankene til han. Da kan han få jobbe med meg, slik at jeg ser hva som er lurt å gjøre videre. Da vil jeg lettere se hva som er best for meg selv og min neste.
Mvh Ester