Her i Indonesia er det mange fattige. Blant annet har jeg vært med barn som går noen få timer på skolen hver dag og som jobber på søppelhaugen resten av dagen. For å samle 1 kg plast får de 400 indonesiske rupier, noe som tilsvarer 0,26 norske kroner (plast veier nesten ingen ting - og så skal den vaskes og tørkes!). Et brød i nærbutikken koster ca 6000 indonesiske rupier, så det går mye i ris for indonesere flest. Tidligere i Norge har det vel også vært lignende tilstander - men så fant vi oljen.
I Indonesia står familien sentralt. Her kan flere generasjoner bo sammen, og det å plassere sine gamle foreldre på gamlehjem er en skam. I Norge har også familien stått sterkt, men i dag virker det som om samfunnet har tatt på seg det ansvaret slik at de arbeidsdyktige kan være mest mulig produktive. Begge deler har sine fordeler og ulemper, men samtidig lurer jeg på om vi i Norge mister noe veldig viktig.
En av de mest grunnleggende behov mennesker over hele verden har, er å være elsket. Jeg lurer faktisk på om det er det mest grunnleggende behov vi har! Om ikke alltid på en god måte, så sørger familierelasjoner for at familiemedlemmene får dekket det behovet. Når de har noen stabile relasjoner å dele glede med og støtte seg til, vil de i større grad kunne operere sterkere utenfor familien. I motsetning når jeg var singel, har jeg nå som gift mann en kone som alltid er der for meg. Det gjør meg sterkere fordi jeg vet at det er alltid noen som er interessert i høre hvordan dagen min har vært og hvordan jeg har, en som vil være med meg fordi hun trives med meg og som gjennom alle sine handlinger (ok, ikke alle;) at hun elsker meg. Som singel må man søke kjærlighet i andre fora, og det kan for mange skifte mye, kanskje mest for de uten nær relasjon til familien sin.
Alle samfunn er i utvikling. I Norge virker det som det er stadig mindre kontakt mellom foreldre og barna. Jeg har inntrykk av at det tidligere var foreldrene som var de vitigste personene for barna, mens i dag virker det som om mange unge heller har andre voksne og kanskje veldig ofte venner som de viktigste personene rundt seg. Og som lærer har jeg også møtt mange unge, og noen av de sliter psykologisk (en skolehelsesøster jeg har snakket med, har sagt at mange elever som kommer til henne sliter psykologisk). Jeg vet om tilfeller der unge ikke føler seg ivaretatt av sine foreldre, der foreldre har mer fokus på seg selv enn barna sine. Ettersom Norge har vokst i velstand, har vi fått muligheten til å oppfylle stadig flere behov som for eksempel selvrealisering. Jeg lurer på om vi i Norge - i vår søken etter stadig mer - har måttet ofre noe for å oppfylle annet, nemlig kjærlighet. Å elske er tidkrevende, for det er kun handling som bekrefter/avbekrefer om man elsker.
Så hva gjør man? Først og fremst er det viktig å bli elsket og å elske noen - gjensidig. Dette kan gjerne være gjennom venner, men jeg vet av egen erfaring at folk flytter på seg nå og da. Så og si alle mine studievenner har for eksempel flyttet fra Bergen. En venn av meg sa noe klokt: Venner kommer og går, men familie er familie (livet ut). For det andre må man være villig til å prioritere den man elsker. Jeg tipper de fleste av oss i Norge føler på et tidspress eller at døgnet gjerne skulle hatt 30 timer, men uansett hvordan vi vender og snur på det har vi bare 24 timer. I Indonesia er mange fattige, men her tar man livet mer med ro enn i Norge, man bruker rett og slett tid til familien og naboene. For å praktisere kjærlighet må man prioritere bort noen ting. Dette kan være fritidsaktiviteter, ekstrajobber for å tjene nok penger til den nyeste mobilen eller mindre tidsbruk på data og X-boks.You name it. Kjærligheten er uansett så viktig og essensiell at den må prioriteres.
Å nedprioritere familielivet er å redusere levestandarden og -kvaliteten. Mangel på å være elsket vil gi stadig flere med psykologiske vansker og også arbeidsudyktige folk, mens et samfunn av elskede individer vil gi et samfunn med stabile, sterke folk som står på egne ben. Dette er et samfunnsansvar og et individansvar. Samfunnet må fokusere og legge til rette for at vi kan ta oss av hverandre, og så må enkeltindividene gjennomføre det. Spesielt foreldrene til barn under 18 år har et stort ansvar. De må praktisere kjærligheten på barnas premisser. Det er barna som bestemmer om de føler seg elsket (ps: grensesetting er også å handle i kjærlighet!). Det vi kan gjøre er å fokusere på dette i politikken og å praktisere det ovenfor våre nærmeste - og kanskje har du overskudd til å inkludere noen ensomme også..? All heder og ære til de som velger å være fosterforeldre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar