Egosentrisk kjaerlighet i forhold til Gud

Denne gangen vet jeg ikke helt hvordan jeg enkelt skal forklare hva jeg tenker, men naar tanken falt i hodet paa meg ble det en befrielse. Jeg har i flere maaneder, for saa vidt aar, slitt med drakampen mellom aa oppleve ting med Gud for andres skyld og det aa oppleve ting med Gud for egen skyld. Er veldig usikker paa om det er riktig aa kalle det egosentrisk kjaerlighet, men jeg skal i alle fall forklare hva jeg opplevde som saa godt.

I en eller annen Friends-episode forsoeker Phoebe aa gjennomfoere en uselvisk, god handling. I motsetning til ellers er Joey den som kommer med smarte kommentarer til det Phoebe gjoer - det vil si han klarer hele tiden og vinkle Phoebes handlinger til ogsaa aa omfatte vinning for hennes egen del. I ett av tilfelle finner Phobe en doende humle paa bakken og for at humlen skulle faa slutt paa smertene, hjelper hun humlen til aa doe. Joey parerer da med at hadde ikke Phoebe drept den humlen, saa ville hun hatt daarlig samvittighet resten av dagen fordi humlen laa der i smerte.

Jeg oensker at flere skal konkret faa oppleve Gud, og det er fordi jeg selv opplever det saa fantastisk. Samtidig vet jeg at jeg selv oensker mer av det - paa alle de ulike maatene jeg har faatt det til naa. Og i tillegg oensker jeg aa oppleve det paa enda flere maater/omraader. Saa - jeg har tenkt en del paa - hvorfor soeker jeg mer. Er det for egen eller for andres del..?

En av de siste dagene i Indonesia pratet jeg lenge med en venn der. Vi kom inn paa en bibeltekst hvor den norske oversettelsen ikke faar fram hele betydningen som er paa den opprinnelige spraaket. Historien handler om Jesus som spoer Peter om Peter elsker Jesus. Dette spoer Jesus om tre ganger. Paa norsk staar det elsker alle gangene. Paa gresk staar det derimot at Jesus de to foerste gangene spoer Peter om Peter agape Jesus. Peter svarer at han phileo Jesus begge disse gangene. Den siste gangen spoer Jesus om Peter phileo Jesus, og igjen svarer Peter at han phileo Jesus.

Ordet agape beskriver en kjaerlighet som gir uten aa forvente aa faa noe tilbake. Fordi ingen mennesker er i stand til dette, beskriver man agape som en guddommelig kjaerlighet. Phileo er derimot en gjensidig kjaerlighet, altsaa at man forventer aa faa noe i retur. Jeg har i flere aar visst om denne lille detaljen, men det var foerst i forrige uke forstaatt hvilken betydning det har! Det som var saa crazy befriende for meg, var at jeg forsto at jeg aldri kom til aa bli kvitt denne trangen til egen vinning i forhold til Gud, trangen til aa selv aa erfare Gud. Og det fordi den er helt naturlig. Samtidig boer jeg ikke sette meg tilfreds ned i sofaen og bare fokusere paa meg selv, men ogsaa dele med andre interesserte. Denne lille oppdagelsen har tatt vekk en negativ tanke i hodet mitt og det er jeg utrolig glad for. Og uten at jeg har tenkt paa det ennaa, saa tenker jeg at den samme dobbelheten her garantert kan overfoeres til andre sammenhenger ogsaa! Ho-ha!