De sanne kristne

Denne overskriften synes jeg er utfordrende. Kan det stemme at det finnes ekte og falske kristne..? Det enkle svaret er ja, for det er alltid noen som utgir seg for å være kristne men tror ikke på Jesus. Verre er det når det er snakk om kristne som tror på Jesus, for hvem er jeg/vi til å si hvem som er Guds adopterte barn eller ikke!

Heldigvis/Gudfeldigvis har vi Bibelen, den samlinga av bøker som Gud så smart har sørget for å sette sammen slik at han gjennom den kan hjelpe oss til å forstå mer av hvem han er - i samarbeid med Den Hellige Ånd som åpenbarer oss hemmelighetene i den (for den som tilber i ånden). Gjennom Guds store plan kan vi gjennom Bibelen og Den Hellige Ånd lære mer om Gud og hvordan få det evige liv - det å kjenne han. Nøkkelen dit er Jesus, vår redningsmann, som døde for oss slik at hver den som tror skal få evig liv. Nettopp Jesus sier i Johannes kapittel 4 at de sanne tilbederne, de må tilbe Gud i ånd og sannhet. Men hva er så dette - og hvordan kan dette ha noe å si for om man er en sann kristen eller ei..?

Hva det vil si å tilbe i ånd og sannhet har jeg tenkt mye på det siste drøye året - og også jobbet for å bli flinkere til. Først - hva vil det si å tilbe i ånden?? I følge det Gud sier gjennom Bibelen, består hvert menneske av kropp, sjel og ånd. Kroppen er det fysiske, sjelen er det mentale (tanker, vilje, følelser isj), mens ånden vår er vårt relasjonssenter - gjennom den (ånden) kan vi bli kjent med andre ånder. Disse andre åndene kan være andre menneskers ånd og så kan det være snakk om ånder som vi (til vanlig) ikke kan se med vårt blotte øye - og da helst bare Guds Ånd (livsviktig anbefaling fra Gud). En interessant detalj når man leser Bibelen, er å vite at det er forskjell på når det står Ånd og ånd. Når det er bare små bokstaver, da er det snakk om menneskets ånd, mens når det er stor forbokstav er det Den Hellige Ånd det er snakk om. Bibelen sier også at gjennom vår ånd kan vi lære Guds Ånd å kjenne og på den måten bli kjent med Gud (f.eks. 1 Kor 2 og Joh 14). Tenk hvor fantastisk det er, at Gud som har skapt alt og alle på jorda, liker oss og ønsker å kjenne oss/bli kjent med oss! Og attpåtil får vi gjennom troen arve han og for alltid leve med han. DET er det beste som fins!

Det jeg har kommet fram til ved hjelp av Bibelen og samtaler med andre troende, er at å tilbe Gud i ånden må være at jeg som Håkon oppsøker Gud (daglig) gjennom min ånd - for at vi skal få en stadig sterkere relasjon. Jeg synes dette er uvant og utfordrende, men sier blant annet til han hver dag at jeg ønsker å bli bedre kjent med han og så viser jeg han gjennom bønn (mest for hans rike), lesing i Bibelen samt fundering over hans Ord at jeg mener det. Å være stille med Gud synes jeg er vanskligst, så her ber jeg Den Hellige Ånd om ekstra hjelp. Men - summa sumarium - å tilbe i ånden er å oppsøke å være med Gud i det daglige. 

Det neste Jesus trakk fram for de sanne tilbederne, var å tilbe i sannhet. Det er vel denne det strides mest om i dag blant kristne i Norge. Det alle kristne er (burde) være enig om, er at alt det Gud sier er sant. Gud lyver ikke, og som gud (eneste gud) har han all makt i himmelen og på jorden og han vet hva som er godt og hva som er det beste og det sanne. Det kan ingen betvile, for i så fall gjør man narr av /fornekter Gud. Det neste spørsmålet blir hva Gud har sagt, altså hva som er sant. Å gå dypt innpå dette blir for plasskrevende, så jeg vil holde meg på et meget generelt nivå. Gud er gud - og bare han er Gud. Han er den perfekte pedagog og han har - før han skapte jorda - lagt ferdig en plan for hvordan han skulle frelse hver den som tror. I tillegg til sin Hellige Ånd, var han naturlig nok smart nok til å sørge for at det ble skrevet ned bøker til ulike tider for å dokumentere/få fram alt det han ville ha fram der - både på godt og vondt. Både kristne og ikke-kristne har forsøkt å bekrefte/avkrefte Bibelen som Guds ord. Ved å se på den store fortellingen, at alt handler om å frelse oss mennesker gjennom Jesus, ser man at alle bøkene i Bibelen, både Det gamle testamentet og Det nye, er godt sammenvevd som en frelseshistorie for oss. Trekker du for eksempel Paulus brev i tvil, trekker du også Apostlenes gjerninger-boka i tvil - og med den også Lukasevangeliet. Videre er boka Johannes åpenbaring en åpenbaring fra Jesus - trolig til hans disippel Johannes som var en de tolv som fulgte han på jorda. Dermed blir det å velge ut hvilke deler av Bibelen som er en del av sannheten, å trekke Jesus og Gud i tvil. Jeg skjønner ikke hvordan kristne våger det, det å ikke gi Gud rett. For - å frykte Herren er begynnelsen til visdom - og gjennom å (frykte og) elske Gud ved å holde hans bud, vil han åpenbare seg for oss. 

Jeg tror at å tilbe i sannhet, er å søke, ja, kanskje bør jeg heller si jage etter, hva Gud sier til oss. Vår sikreste kilde til det er Bibelen som er Guds ord til oss. Den er så rik at den ikke bare beskriver det gode, det perfekte, men gjennom den skildrer Gud livet svært bredt - nettopp for å vise oss hva som er sannhet og hva vi må holde oss vekke fra. Tenk for eksempel på hva Israelsfolkets vandring de neste fire hundrede årene etter kong Davids bortgang medførte på grunn av ulydigheten mot Gud - eller hvordan Gud førte sitt folk ut av fangenskap for sitt navn og for sin frelsesplans skyld (på tross av ulydigheten fra Abrahams biologiske etterkommere). Å tilbe i sannhet vil derfor blant annet inkludere å jage etter hva Gud sier til oss gjennom Bibelen, å stadig prøve å finne ut mer om Gud og hvordan leve livet som hans sønn/datter til glede for han og våre neste - og dermed oss selv også. Selv bestemte jeg i fjor at jeg bør lese gjennom Det nye testamente hvert år, og i år fant jeg ut det samme om Det gamle testamenete - fordi jeg ønsker å bli bedre på å tilbe han i sannhet. Og i tillegg til dette er det digg å kunne be Den Hellige Ånd om hjelp til å forstå mer og mer av Guds sannhet. Og ja - nå som jeg får lest mer og mer av Bibelen flere ganger (og sett Read Scripture-filmer på Youtube), ser jeg stadig mer av bredden og dybden i Guds sannhet. Full oversikt får jeg ikke mens jeg lever her på jorda, men jeg skal jaggu meg komme så langt som mulig.

Jeg vil kort legge til at å bevisst ikke jage etter å tilbe Gud i ånd og sannhet, vil for en kristen kunne være evig livsfarlig. For det første er det er latskap siden Jesus påpeker at dette er viktig, og samtidig er det dårskap å ikke mate seg med Guds ord, for i verste fall kan det føre til at man går fortapt! Heldigvis - hvis en er der pr dags dato - er Guds nåde så stor at vi kan omvende oss til han, be om tilgivelse for vår ulydighet mot han, og så starte på nytt med han og da jage etter å tilbe i ånd og sannhet og slik bli en sann tilbeder.

Jesus snakker altså om tilbedere i Johannesevangeliet, men hva er egentlig det? I mitt hode handler det om folk som bøyer seg for noe og gir sitt liv for det - ikke som at man (nødvendigvis) går i døden for det, men at man gir det autoritet over egne meninger og over sitt eget liv. For en kristen vil det si at en tilber Gud gjennom å følge det han sier er rett og derav styre livet sitt etter det. I mitt hode er en tilbeder det samme som en kristen - for er det ikke det vi som kaller oss kristne er kalt til - å tro på Jesus, noe som inkluderer å tro at han har frelst oss og gitt oss evig liv fra nå av, samt at vi også lar det Gud/Jesus sier er rett være sant!?! Ordet kristen ble først brukt om troende etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart, og jeg tror vi kan bytte ut det ene ordet til Jesus uten å forandre på innholdet: De sanne kristne er de som tilber i ånd og sannhet. Med dette er det Jesus selv som setter lista. Vi er ikke kalt til å være "medlemmer", men til å være disipler og disippelgjørere (Matt 28). Skal vi klare det, må vi selv være sanne kristne, altså tilbe i ånd og sannhet. Kanskje er vi ikke så mange kristne i Kristen-Norge som er der pr dags dato (hvis en ser på frukten), men da er det i alle fall viktig å jage etter det - alene og sammen med sine trossøsken. 

I Gud er alt mulig - hvis vi tror på han og det han sier. Jeg ønsker å være en av alle de som aktivt jager - alene og sammen med andre tilbedere - etter Gud og Sannheten, som aktivt ønsker å bygge Guds ekte familie og derav ønsker å endre den halvkristne kulturen i Kristen-Norge til å bli og være et fellesskap som styres av Guds sannhet, ja, som styres av Gud selv. Gud, må vi bli fler og fler!

De sanne tilbederne

Det er mange som ikke kjenner Gud, det også blant de troende. Det er avgjørende å ha kunnskap om Gud og å tro på han og hans Sønn som frelser, og samtidig er det også mulig å kjenne han. Når man kjenner Gud, da ønsker man daglig å bruke tid med Gud. Så sterkt og naturlig er det. Jeg var tidligere en som var overbevist om at Gud er Gud, men i dag blir jeg stadig bedre kjent med han. Skulle ønske at det var mange flere som virkelig fikk smaken av Gud og kjente at han er god. Og ja, det er mulig - gjennom å tilbe han!



Hver den som tror på Jesus får evig liv, og det evige liv er å kjenne Gud og Jesus (Joh 17,3). Tenk det - det går an å kjenne Gud!?! Han som har skapt himmel og jord, han som er opphavet til alt og alle som finnes - han kan vi kjenne og ha kontakt med. Og det fordi han vil ha kontakt med oss. På grunn av vår onde menneskelige natur er vi ikke god nok til å være i hans nærhet, men gjennom troen på Jesus får vi likevel lov - fordi vi er blitt renset og er blitt hans barn. Og i hans nærhet kan vi med egen kraft pluss hans Hellige Ånd jobbe for å gjøre mest mulig som er etter Guds vilje, som er til hans behag. Da vil vi kunne begrave vår selvsentrerte natur og heller gjøre det som er det gode - det å tilbe Gud og agape-elske våre trossøsken og andre.




Jesus sier til en kvinne fra Samaria at "de sanne tilbederne skal tilbe Faderen i ånd og sannhet". Å tilbe betyr sånn cirka å legge seg paddeflat på gulvet for en bestemt, i dette tilfellet Gud. Man gir ved dette Gud råderett over seg selv, og en er villig til å følge Gud i alt. I forbindelse med ånd er det viktig å skille mellom Den Hellige Ånd og menneskenes ånd. Den Hellige Ånd er Guds Ånd, mens alle plasser det i Bibelen står 'ånd' med liten 'å', er det snakk om menneskets ånd. Mennesket er for øvrig i Bibelen beskrevet med tre deler: Kropp (det fysiske), sjel (det mentale) og ånd. Med ånden kan vi bli kjent med andre som har ånd, for eksempel andre mennesker eller Guds Ånd. Hva som er sannhet er og blir diskutert opp og i mente. Dette kan man ikke bevise eller motbevise 100% rent menneskelig sett. Vitenskapen strekker ikke til, fornuften heller ikke. Det er alltid noe som er usikkert eller som kan kan ses/gjøres på ulike måter. Heller ikke kan man bevise ovenfor alle andre på jorda rent fysisk eller mentalt om Gud finnes eller ei. Det er derfor troen kommer inn i bildet - enten man tror eller ikke tror på en gud/altomfattende kraft/naturvitenskapen/you name it. For min del tror jeg på Gud og jeg tror at det han sier er sant (det han sier gjennom Bibelen og direkte til folk). Er man Gud, så vet man jo best - altså hva som er sant og hva som er godt og ondt! Og den gode frykten får en til å legge seg paddeflat for Gud og så lære han å kjenne. Det er tilbedelse.



Det er nå ca 11 år siden jeg oppdaget at det går an å bli kjent med Gud. Opp igjennom disse årene synes jeg det har gått sykt tregt å bli kjent med han (har nok også noe med min varierende innsats å gjøre), men jeg ser i dag at jeg har kommet mye lengre enn da jeg startet. Det er fortsatt mulig å bli mye bedre kjent, samtidig er han i dag min trygghet, mitt fjell, min største glede og det viktigste jeg har (familien er en solid nummer to). Jeg får råd av han (spør som oftest først), jeg slapper av med/i han (som oftest i bønn for hans rike), jeg lærer sykt mye av han (gjennom DHÅ og Bibelen), og jeg får beskjeder om nåværende eller framtidige ting (til meg/andre) - for å ta noen eksempler. Jeg merker også at jo mer kontakt jeg tar med han, desto nærmere/bedre relasjon har jeg med han (og motsatt).
Et eksempel: I forrige uke var jeg i Danmark. Den ene dagen hadde vi vært i dyrepark, badet, spist god mat og hatt det knallkjekt sammen - den beste dagen i løpet av uka. På kvelden fikk jeg en tanke om å ta meg en tur alene på stranda. I en time hang jeg med Gud. Jeg ble oppmuntret, jeg ble utfordret, jeg tenkte på hvordan vi kan bygge hans rike, og jeg ba mye rundt at Guds rike må vokse i Bergensområdet og også på Lille-Sotra. Den timen var toppet hele dagen. Etter den timen kom jeg giret og energifull tilbake - fordi jeg hadde vært med Gud og hadde vært med på å bygge hans rike. Det er toppen av kransekaka, det!




Dersom man ønsker å være en sann tilbeder av Gud, så bør man lære han å kjenne gjennom å ta kontakt gjennom sin egen ånd. Bruk tid med han daglig, bygg relasjon. Jeg tror at den beste måten å bygge Guds rike på, er at flest mulig av hans troende søker å kjenne Gud - både personlig og i fellesskap. Derfor bruker jeg en del tid på dette, både blant mer erfarne og uerfarne trossøsken. En av de tingene jeg gjør, er et ungdomsarbeid gjennom Vestkirken på Lille-Sotra. Der fokuserer vi mye på det å kjenne Gud, og da snakker vi en del om BELL. Det er et selvlagd forslag til hva man selv kan gjøre for å bli bedre kjent med Gud. Dette består av:

* BE til Gud.
-> Snakk med Gud, ta kontakt med han hver gang du tenker på han i løpet av dagen. Si 'god morn' og 'god natt', fortell om dagen din, fortell om gleder og utfordringer, be for hans rike, be om at vi som er hans må søke han og be for hverandre.

* ELSK dine trossøsken og andre.
-> Agape-elsk folka rundt deg, altså ikke følelser, men å 'gi' til folk rundt deg av alt mulig - også/spesielt når du har lyst til å fokusere kun på deg selv. Familien er viktigst, blant annet fordi man da vil stå sterkt sammen og lettere kunne hjelpe andre. Man kan 'gi' gjennom både bønn, ord og handlinger.

* LYTT til Den Hellige Ånd.
-> Den Hellige Ånd har sikkert tusen forskjellige måter å snakke til folk på. En grunnleggende måte er å kjenne på nærheten, tryggheten i Gud. Noen får tanker/ord/visjoner/drømmer/profetier/... .

* LES i Bibelen, hans ord.
-> Bibelen = Guds ord. Gud har villet Bibelen, og det er vår sikreste kilde til å få mer kunnskap om han, å lære mer om han og hans vilje. Gjennom den kan vi oppdage hva som vi bør be om, hvordan vi skal elske hverandre, samt hvordan livet i Ånden er. Gjennom den kan vi lære mer om hva vi bør gjøre for å tilbe i ånd og sannhet

"...de sanne tilbederne skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. Det er slike tilbedere Faderen vil ha."(Joh 4,23)

'Smak og se/kjenn at Herren er god!' står det i Salme 34,9. Jeg har smakt - mange ganger - og jeg har kjent og sett at Herren er god. Må vi bli mange som 'har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter". Anbefaler deg også å smake - enten som en første gang eller å søke mer og mer og mer - i ånd og sannhet! :D

Håp i fortvilelsen

Nylig vedtok kirkemøtet å gå inn for likekjønnet vigsel. Det fatale med dette, er at de tar vekk Bibelens autoritet, at Bibelen visst nok ikke lengre er Guds ord. På lørdag slo det meg at dette gir stort håp for framtiden, og jeg ble utrolig glad og giret av dette! Vranglæren har synlig fått overtaket i Norges største kristne organisasjon, og dette er noe vi, Guds folk, ikke kan godta. Derfor må vi handle for at vi og våre neste skal tilhøre Gud - og det NÅ! Heldigvis er vi på laget hans og kan følge hans ledelse i kampen.

Ut i fra hva jeg har fått med meg i aviser, andre media og via bekjente, virker det som det er mange av Guds folk som sørger nå. Hvordan kunne organisasjonen Den norske kirke (DNK) svikte Gud på denne måten? Og skal man bli eller melde seg ut av DNK? Håpet er svekket. Noen sier at så lenge Gud finnes er det håp. Jeg er helt enig. I Gud er vårt håp, styrke, glede, rikdom, fjell, rettferdighet og sannhet. Troen på og relasjonen med han er vår faste grunn her i livet, vårt fjell. Gjennom grunnvollen Jesus får vi tilgivelse for våre synder og også være Guds sønner/døtre. Ved troen har vi fått evig liv og er medarvinger i Guds rike - såkalte Gudsrikeborgere som vi kaller det i min lokale organisasjonsmenighet. Vi er ikke borgere av denne verden, men av Guds rike. Og i dette riket skal vi leve evig med Gud, det etter hvert på den nye jord hvor allting skal være godt. Kan det bli bedre? Å ikke komme dit må være det verste som kan skje..

"Kristen-Norge" som helhet er sterkt påvirket av samfunnet vi lever i. Det viser blant annet den store forskjellen mellom hva Gud sier til oss gjennom Bibelen og hvordan vi tenker, lever og handler. Ved for eksempel å ha oss selv i sentrum i stedet for Gud, har vi gjort vår individuelle husbygging viktigere enn å bygge Guds hus/rike. Det har også gjort at vi setter vår fornuft over hva Gud sier, det som også blir omtalt som at vi gjør oss Gud lik. Dette har også smittet inn til vi som brenner sterkt for å leve med og for Gud. Det virker som om bibelkunnskapen er svært lav, at få for eksempel leser gjennom NT hvert år, og få bruker tid med Gud daglig. Heldigvis er det unntak - og heldigvis er det mulig å gjøre noe med det!

Dersom vi virkelig ønsker at Gud og hans rike skal vokse, at vi skal kjenne Gud og flere skal bli kjent med han, da har vi en jobb å gjøre. Da kan vi ikke lengre være passive støttemedlemmer, for da er det fare for å bli/forbli lunken. Derimot må vi ta et valg - vil vi følge Gud eller mennesker?
Historien viser at det er mulig å undertrykke et folk svært mye, men pusher man det for langt gjør de motstand/opprør. For 19 år siden var samtlige biskoper i DNK enige om at likekjønnede ekteskap var "kirkesplittende vranglære", i dag er det ingen biskoper som mener det. Når så stor endring kan skje på under 20 år, hvor går veien videre? Når en grunnleggende grunnstein flyttes/byttes ut, hva er da det neste? Er Jesus virkelig Guds Sønn, gjør vi mennesker synd, er det flere veien til Gud..?

Vi, Guds sønner og døtre, må gjenreise Bibelens autoritet som Guds ord blant de troende i "kristen-Norge" - og det ved å mate oss med den jevnlig og streve etter å leve det som står der. Ingen kan ha full forståelse av det Gud sier gjennom Bibelen, men vi kan øve oss opp. Bibelen er en sammenhengende bok og samtidig som paktene er annerledes er Gud den samme hele veien. Noen ting i Bibelen er vanskelig å forstå, skjønt da dreier det seg heller om at "jeg" ikke har nok innsikt i helhetsbildet til å forstå det enn at Bibelen tar feil. Tar man vekk Bibelen, da tar man vekk alt det skriftlige som vi baserer troen vår på - og da gjør vi også narr av Jesus. Gjennom Bibelen har vi derimot muligheten til å få mer kunnskap om Gud og de ting som han sier er rett. Hvilken skatt og privilegie! Plusser vi på at vi i tillegg kan kjenne Gud, himmelens og jordens skaper, være hans datter/sønn og ha han som far, da har man funnet den største rikdommen og gleden som finnes på jord!


I den nye pakten er det agape-kjærligheten til brødrene (trossøsken) som gjelder - da som praktisert kjærlighet til Gud. Videre skal vi også ta oss av de svake og fattige, samt også gjøre godt mot andre. Denne kjærligheten til våre trossøsken går igjen og igjen i nesten alle NT-bøkene (ikke det korteste på en side). Vi er kalt til å leve med Gud og hans familie - vår familie. Ingen av oss er uten synd, men gjennom Bibelen kan vi lære mer om hva som er synd og hva som er Åndens frukter. Da kan vi bedre overvinne vår menneskelige syndige natur og velge Åndens frukter i stedet - det å gjøre Guds vilje. Dette er et aktivt valg som hver enkelt av oss troende må gjøre - daglig. Alene er det vanskelig, sammen med Gud og sammen med våre trossøsken, de som er skrevet opp i Livets bok, er det mye enklere.


Jeg tror vedtaket på kirkemøtet var dråpen som fikk begeret til å renne over for Gudsrikeborgerne. Vil du følge Jesus må du ta opp ditt kors og følge ham. Det krever arbeid, men lønnen er den beste - evig liv med han. Jeg tror at tiden er inne for at vi daglig stiller oss framfor Gud, tilber han og ber for våre trossøsken - om at vi skal bli flere som gjør det samme. Jeg tror også tiden er inne for at vi jevnlig mater oss med Guds ord og lever det. Da kan vi være Guds tjenere, sønner & døtre, hans salt, lys og ambassadører her i verden, som først og fremst bygger Guds rike, men som også tar vare på synderne uten å la seg overvinne av synden. Alt til Guds ære - fordi han elsket oss først!

Bibelen = Guds ord

Gud er og det han sier = sant! Det er udiskutabelt - for alle de som tror. Spørsmålet om Bibelen er Guds ord er det stor splid om i dag. Merkelig nok virker det å være stadig færre av de troende i Norge som mener det. Jeg tror det er tid for å stå opp for Gud og det han sier gjennom Bibelen - og mate seg med det. Jeg tror at vi må finne sammen og at vi må stå sammen. Både dette innlegget og Facebook-siden 'Bibelen = Guds ord' dreier seg om dette. Les videre hvis du vil være med på dette, for sammen i Gud er det håp!

"Mange bøker kan informere deg, men bare Bibelen kan forvandle deg."

Petter Dass skrev mange salmer. I en av de står det: "Gud er Gud om alle Land laa øde, Gud er Gud om alle Mand var døde." Gud overgår alt det skapte - for han har skapt det. Gud overgår alle mennesker og alt mennesket finner på - for han har skapt oss. Hvis det ikke var slik, ville ikke Gud vært Gud. Så enkelt, så vanskelig. Å tro på Gud er å bøye seg for han og det han sier - og leve det. 

Hovedkilden til å vite hvordan vi skal leve i tråd med det Gud sier, er Bibelen. Det går an å bruke menneskelig tanke på å bevise/sannsynliggjøre dette, men hvorfor skal man egentlig det? Paulus advarer mot å holde på med unyttige og meningsløse diskusjoner. (Ja, noen ganger er fornuft, logikk og gode resonnementer bra i samtaler om Gud og eksistensielle spørsmål, og samtidig overgår Gud alt dette.) Hadde det ikke vært smartere om vi som tror at 'Bibelen = Guds ord' hadde stått sammen og oppmuntret, styrket og inspirert hverandre? At vi jevnlig hadde fordypet oss i Bibelen hver for oss og sammen? At vi i tillegg til å lese hans ord til oss, også hadde jaget etter den kjærligheten Gud beskriver der? At vi, hver for oss og sammen, jevnlig hadde stilt oss framfor Gud og bedt for hans rike - at vi, hans folk, skal stå fjellfast ved han og det han sier, at vi skal vokse i modenhet samt også leve livene våre for og med han? At vi hadde jaget etter Åndens frukter og dermed også båret (mer) god frukt for han?

Jeg tror at vi som tror at 'Bibelen = Guds ord' bør komme sammen og styrke hverandre og styrkes i Gud. Spørsmålene om hvordan man kan gjøre det har kvernet en stund baki hodet mitt. Her er de forslagene jeg har pr. dags dato:

• å jevnlig mate seg med Guds ord på egen hånd og sammen med andre - og leve det
• å alltid ha med seg Bibelen når en er utenfor hjemmet (sammen med kristne) og å ha den synlig for alle (som et synlig symbol på at Bibelen = Guds ord)
• å referere til Bibelvers/-tematikk i samtale med trossøsken
• å like Facebook-siden 'Bibelen = Guds ord' samt eventuelt få med flere
• å teste ut om Bibelens sannheter stemmer på livets ulike områder
• å stille seg framfor Gud daglig og snakke til/med han

Under andre verdenskrig hadde motstandsfolkene to hemmelige tegn, tegn som gjorde at man fort fant ut om man hadde felles kampsak (binders og topplue). Som troende har vi et genialt tegn vi kan bruke - en synlig Bibel liggende på bordet foran oss/i fanget. Ja, en Bibel-app er veldig hendig, men samtidig usynlig. Hvor godt hadde det ikke vært å sitte på et kristent møte der man ser andre som står for det samme - bare ved å se at de har en Bibel med seg? Da vet du at dere (sannsynligvis) har samme kampsak - å kjempe for Gud og at det han sier er sant. Da kan man jo også for eksempel fort få til en prat om noe interessant man har oppdaget i Bibelen i det siste, noe som kan gi ny kunnskap om hva Gud sier til oss.

Å stå alene kan være vanskelig, sammen er man sterkere. Facebook-siden 'Bibelen = Guds ord' har som formål å vise "medlemmene" hvem vi står skulder til skulder med i kampen for det Gud sier. Da kan man finne både gamle kjente og nye bekjente trossøsken. Kanskje dette også kan være utgangspunkt for å starte en lesegruppe, lokal bibel & bønn-Facebook-gruppe, kafégruppe, initiere gode samtaler når man treffes på møter/sporadisk, å bygge nye Gudsvennskapsbånd eller andre ting...?

Heldigvis/uheldigvis er det intet menneske som har 100% rett i sin forståelse av hvem Gud er og hva som er hans vilje. Det er ikke meningen med dette initiativet at vi som mener at 'Bibelen = Guds ord' skal ha lik teologisk forståelse. Det er en umulighet, vi er jo feilbarlige mennesker ;) Men - vi kan jage etter å få stadig dypere forståelse gjennom å mate oss med Guds ord i Bibelen, og ikke minst kan vi jage etter kjærligheten som Bibelen beskriver. Tenk om vi hadde vært et folk - Guds folk - som stod sammen i troen på Gud og det virksom i kjærligheten! At vi, Guds familie/menighet ("avdeling Norge"), kjennetegnes ved at vi tilber Gud og elsker hverandre. Da vil vi være en familie som søker Gud jevnlig, som rydder opp i relasjoner, som oppmuntrer hverandre (spesielt i troen) og som lever for og med Gud. Da følger vi det Gud sier gjennom Bibelen, da søker vi Gud og hans rike aktivt - og det vil Gud garantert velsigne med fremgang. Det sier han jo i Bibelen!

Egenlaget.

Dersom du mener denne kampen for Bibelen er viktig, da har vi en jobb å gjøre. Det symbolske kan være viktig, skjønt det viktigste er å jevnlig mate seg med Guds ord - og leve det. Er du med?

"For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for." (Hebr. 4,12-13)

Skaff deg en leseplan. Med ett kapittel i Det nye testamente pr. dag er du ferdig på under 9 måneder.

I St. Nikolas' ånd

Julefeiringen har ikke sitt opphav i kristendommen. Den har likevel i lang tid hatt stort fokus på at Gud ble menneske, men i tråd med avkristningen i landet vårt er det fokuset stadig mer på andre ting (foreløpig). Opprinnelsen til gavene startet ganske så bra, men med så mangt har fokuset nå flyttet seg til noe helt annet. Skulle ønske vi kunne tatt det (mer) tilbake til der St. Nicolaus startet!

Jesus ble trolig født i ca år fem før år 0, og det trolig i juli/august. I Bibelen er det etter Jesu død ingen fokus på feiring av Jesu fødsel, bare påsken der Jesus ofret seg selv med sitt dyrebare blod - en gang for alle tider deretter. Jeg kjenner heller ikke til noe fra verdenshistorien i hundreårene etterpå, skjønt her er det garantert noe jeg ikke vet. På en eller annen måte må jo julefeiringen ha jobbet seg sakte og sikkert fram. Det jeg derimot har hørt snakk om (en myte?), var at man i lang tid i store deler av Europa brukte å ha en årlig solfest i desember - rett og slett for å tilbe solen slik at man igjen kunne få lysere, lengre og varmere dager. Dette "funket" tydeligvis, for det ble jo stadig mer lys hver dag - i alle fall i et halvt år ;) Denne festen var en såpass sterk del av kulturen, at selv om folk fikk møte Gud og kom til tro, så fortsatte de med den store festen rundt vintersolverv. I følge noen bloggkilder (finner ikke sikrere kilder nå) var det noen kirkefedre på 300-tallet som fant ut at de kunne påstå at Jesus ble født på denne tiden. Dermed kunne de videreføre folkefesten, men nå med fokus på kristendommen. Interessant, skjønt egentlig uvesentlig - for troen på Jesus.

I følge engelsk Wikipedia var Nikolas fra Myra kort fortalt en kristen mann som levde fra ca. år 280/286 til en gang mellom år 345 og 351 e.Kr. Hans far var rik og kjent for sin velgjørenhet, skjønt begge foreldrene døde da Nikolas var ung mann. Nikolas valgte etter dette å gi vekk hele arven til de fattige, skjønt i hemmelighet slik at han ikke skulle få ros av det (trolig på grunn av det Jesus sa til sine disipler (deriblant Matt 6,3)). Videre sier Wikipedia at Nikolas hadde et rykte på seg for å gi vekk hemmelige gaver, som for eksempel å putte mynter i skoene til folk som hadde latt de stå ute for han. Det er denne gavmildheten og hemmeligholdelsen som er opphavet til gavetradisjonen, skjønt da med fokus på de svake og fattige.

Relevant å nevne er også at Nikolas av Myra etter hvert ble biskop, (at han var til stede under kirkemøtet i Nikea i år 325,) og at han gjorde så mange under at han senere ble erklært som helgen. Han fikk da navnet St. Nikolas (Saint Nicholas på engelsk), en navn som senere er blitt til Santa Claus, vårt opphav til julenissen. 

Videre i verdenshistorien har St. Nikolas blitt feiret årlig av mange kristne. Etter hvert som dette utviklet seg over tid, fikk han en medhjelper. Nikolas delte ut gaver til de snille barna, medhjelperen straff til de slemme barna! (I Nederland ble denne figuren kalt Svarte Piet, noe som sikkert er opphavet til Svarte-Petter iNorge.) Denne utdelingen av gaver/straff mente for øvrig Martin Luther var et katolsk påfunn. Derimot burde man heller fokusere på Jesusbarnet, og da også gi gaver på hans dag 24./25. desember.

I Norge i dag hører man mye om at julen handler om å være snill, ha tid sammen med familien, spise god mat og om å komme i julestemning. Mye av det er bra og godt, men samtidig har jeg i det siste tenkt på at dette er en avsporing - i alle fall om man skal følge St. Nikolas forbilde. Julefeiringen i Norge virker rett og slett til å være veldig selvsentrert. Det handler om meg og mine, at vi har det godt sammen og tar vare på hverandre. Dette er gode ting, men samtidig er det vel slik at dette kunne også vært en veldig god anledning for oss rike nordmenn til å gi gaver til de som virkerlig trenger det. Har man råd til å gi gaver, så trenger man vel ikke å få gaver? Bare det å være sammen, spise god mat og bygge relasjoner med sine nære er gode måter å vise at vi bryr oss om hverandre. Det å minnes at Gud valgte å bli et menneske for å redde verden er også en god ting, skjønt å si takk til Gud for det kan man gjøre 365 dager i året. For mange av de fattige og svake (deriblant ensomme) er julen en

påminning om hvor fattige og svake de er. Tenk hvor mye glede og nestekjærlighet de kunne ha følt på ved å få en gave (fysisk eller i annen forstand) dersom en ukjent gav noe til de. Da kunne vi vært med på å skape noe rettferdighet oppi all den urettferdigheten vi mennesker skaper gjennom våre liv. Jeg synes Unicef, FNs barnefond, for noen år siden hadde en passende reklame med Vestens julenisse: "I don't do poor contries!" (Lenke: Unicef-reklame med julenissen)
  
Jeg tror julen i Norge vil bli mer og mer sekularisert og fortsette å være slik blant folk flest. Derimot drømmer og ønsker jeg om å være med til å bidra til at flere vil bruke julen til å gi til de fattige og svake. En geit via Kirkens nødhjelp som julegave er en måte, å bruke tid sammen med eller gjøre tjenester for noen ensomme/svake en annen måte. En tredje kan være å bruke advents- og juletiden til å daglig takke for at vi har fått det evige liv og også be for de forfulgte rundt om i verden, generelt eller med navn. Alt dette handler om å gi - og da uten å forvente å få noe tilbake. Det er definisjonen av agape-kjærligheten Gud gjennom Bibelen lærer oss opp i. Gi. Jeg vil tro at det var dette Nikolas av Myrna også hadde skjønt - og at det var derfor han valgte å gi. Han hadde dog på sin tid ingen julefeiring. Han valgte trolig å gi året rundt - fordi det var godt, rett og derav til Guds ære. Det er et godt forbilde, det.

Elsker - elsker ikke

"Det fins mang slags kjærlighet" synger Jan Eggum i en av sine sanger. Det har han rett i. Hva kjærlighet er, hva som er ok og hva som ikke er ok kjærlighet, varierer dog mye ut i fra for eksempel hvem du spør, hvilket år det er, og hvor en er/har vokst opp. Hvordan kan man så vite hva god kjærlighet er?

Noen elsker sjokolade, noen sin familie, noen elsker å undervise, noen å lære, noen elsker visse kroppsdeler, noen fotball, noen elsker å tjene penger, noen forelsker seg i barn, noen elsker å fiske, noen elsker stillhet, noen å få andre til å le, noen elsker å elske, noen elsker seg selv, noen makten en har, noen elsker ytringsfriheten, noen smerte, noen å hjelpe andre - for eksempel. Av det som er listet opp her, kan en forenklet si at i denne listen er det tøysete kjærlighet, ond kjærlighet, god kjærlighet, egoistisk kjærlighet og kjærlighet som "varierer-ut-i-fra-kontekst/person-om-bra-eller-dårlig". Stort sett vil jeg tro at majoriteten i Norge i år 2015 vil være nokså enig om hva som er hva av dette. Hadde vi gått til år 1450 ville nok noe vært annerledes. Hadde vi gått til Kina de samme årstallene, ville vi også funnet variasjon innad i landet og sett oppimot Norge. Vi kunne også funnet like store forskjeller i forhold til Frankrike. 

Holdninger og verdier varierer, og det påvirker hvordan en definerer kjærlighet. Noe virker å være felles for alle kulturer og tider, mens andre ser en tydelig stor variasjon. Ofte er det enklere å stå utenfor og kritisere andres holdninger/verdier, men samtidig er det ikke sikkert at man ser bjelken i eget øye (den må man først ta ut for å fjerne flisen hos den andre!). Noen ganger virker det som holdninger/verdier går igjen/kommer tilbake i en kultur. En gang bra, senere ikke ok, deretter igjen "på moten". "History repeats itself". Mon tro hvorfor det er sånn..?

Som menneske er man alltid subjektiv og man er alltid farget av stedet og tiden man er en del av. I Norge i dag har man stor tiltro til menneskets fornuft, etter min mening for stor tiltro til det. Det majoriteten kommer fram til er fornuftig (noe som alltid varierer), er det som gjelder. Etter andre verdenskrig var det viktig å bygge fellesskap, for vi hadde "alle" erfart hvor viktig det er å stå sammen mot de/det onde. Det sa seg selv og derav stod vi sammen og hjalp vi hverandre. I dag er det få av oss som vet hva trange tider og krig er, og derav er vi mer selvopptatte - noe som er fornuftig i og med at vi "alle" har mye å rutte med og at vi betaler skatt slik at samfunnet kan ta seg av de som sliter. Mon tro hva som vil skje med majoritetsfornuften hvis arbidsledigheten stiger mye eller vi blir rammet hardt av terror? 

En annen grunn til at jeg stiller spørsmålstegn med full tiltro til fornuften, er at den varierer så mye i forhold til tid og sted. Som et ekstrem-eksempel er det i visse kulturer greit å drepe medmennesker, fordi det han/hun har gjort noe som bryter med noe enda viktigere - eller fordi man må ha mat til familien sin. Dersom fornuften til oss mennesker hadde vært 100% fornuftig, da ville fornuften sagt det samme over alt i verden.

En del mennesker velger å tro på en gud/flere guder som er normgivende på hva som er god kjærlighet. Er man gud, da vet man hva som er fasiten, da vet man hva som er det perfekte. I Bibelen brukes det tre ulike ord for kjærlighet - mens på norsk har vi altså bare det ene ordet. De tre ordene er eros, phileo og agape. Eros handler vel mye om følelser, phileo er en gjensidig kjærlighet, mens agape er en uselvisk kjærlighet. Det at den norske oversettelsen bare har et ord for disse tre veldig forskjellige ordene, skaper mange misforståelser - også blant kristne. Verdt å merke seg er det at når Jesus snakker om å elske sin neste, om å elske sine trossøsken og de fattige/svake, så sier han agape! Det dreier seg altså ikke om følelser, men om å gi - og det uten å forvente å få noe tilbake. Jesus drar det så langt at han sier at de gjestfrie ikke skal invitere venner (for de inviterer deg igjen), men at en skal invitere fattige, uføre, lamme og blinde. Da agape-elsker man sin neste!! Jesus sier også at man skal elske sine fiender. Å gjøre det med følelsene er umulig, men å gjøre det gjennom å gi/tjene - det går an. Å elske slik Gud definerer det kan altså oppsummeres i et ord: Gi.

"Jag etter kjærligheten", sier Paulus. Også her er det snakk om agape, ergo kan vi øve oss i å bli flinkere i det. Det handler om å tjene folk rundt seg, å gi av det en har. Gud sier til de som vil kjenne han: Tro på Jesus + elsk dine trossøsken. En familie som er splittet blir ødelagt, en familie som står sammen har overskudd til å styrke hverandre samt å hjelpe de svake og fattige.  Ja, det finnes mang slags kjærlighet, men bare Gud vet hva som er den gode kjærlighet. Denne gode kjærligheten kan oppleves som tøff/vond når en setter grenser, samtidig tjener den til det gode i det lange løp. I forhold til Gud handler det om å bli skrevet opp i Livets bok, å få evig liv, det å kjenne Gud! Det vil på ulike måter koste her i vårt jordiske liv, samtidig vil vi allerede nå kjenne Gud og så "til slutt" etter dommedag komme til den nye jorden der det bare vil være godt, der det bare er glede og kjærlighet. "It will be worth it all!"

Ps: Dersom du vil at Gud og det han sier skal gjelde i DNK, besøk www.levendefolkekirke.no.

Samle eller spre

Dette innlegget er skrevet for og sendt til en avis, så derfor litt annerledes format denne gangen. Bilder er det heller ikke noe av denne gang, men jeg skal komme sterkere tilbake på det senere. Innholdet i teksten her i alle fall noe jeg tenkt på i det siste, noe jeg har brukt mye tid og krefter på, og noe som er veldig, veldig viktig for oss som tror - spør du meg ;)

Jesus har i følge Matteus 12 sagt at den som ikke samler med meg, den sprer. I det første brevet til Korinterne, sier Paulus at han har hørt om splittelse blant de troende i Korint – at noen holder seg til Apollos, noen Kefas, noen Paulus og andre Kristus. Deretter spør han retorisk: Er Kristus blitt delt? Kanskje kunne vi i dag brukt noen andre navn, at noen holder seg til Pave Frans, noen Martin Luther, og noen Billy Graham. Etter min bedømmelse tror/trodde alle disse tre på Bibelens Gud og Kristus. Felles for Apollos, Kefas og Paulus, var at de var Guds medarbeidere, at de sådde og vannet, men det var Gud som gav vekst.

'Gud er’ og ’det han sier er sannhet’. Bibelen forteller oss at vi gjennom troen på Kristus blir vi Guds adopterte barn, altså at vi er Guds sønner og døtre. Dermed er vi trossøsken – i Guds menighet. Bibelen snakker også om at vi skal elske hverandre, da mest våre trossøsken. Hvordan kan dette se ut?

En av de tingene Jesus ofte gjorde for 2000 år siden og fortsatt gjør, var å be, da gjerne for ’sine’ (Joh 17). Hva om vi som tilhører Guds menighet hadde gjort det samme, at vi hver dag hadde bedt for våre trossøsken om at de også skal be for sine trossøsken? Hva om vi  også hadde forsonet oss med folk rundt oss, ryddet opp i alt relasjonelt som ødelegger? Hva om vi hele tiden hadde oppmuntret hverandre i troen, at vi hadde gjort det til det vanlige? Og hva om vi hadde blitt stadig flere som hadde Gud i sentrum og vært lojal ovenfor ham? Ville ikke det vært etter Guds vilje, ville ikke det ha vært etter hans ord, og ville ikke han da ha gitt vekst?

Siden jeg bor i Bergen, er det her jeg engasjerer meg mest i å daglig være med på å bygge Guds rike – som Guds medarbeider. Jeg velger derav å be for Bergensområdet, at stadig flere av mine trossøsken skal forplikte seg til å daglig be om at flere trossøsken skal være med å be for sine trossøsken. Tenk om så virkelig skjer, at Gud reiser opp flere som vil be for sine trossøsken. Tenk om vi etter hvert ble flere hundre, ja flere tusen som ber for sine trossøsken. Tenk da hvor stor og kraftig Guds menighet vil bli her i området, hvor mange som daglig bruker tid sammen med Gud og lar seg helliggjøre av han. Da vil vi bli samlet i Kristus, vi vil elske hverandre, og tenk da hva hvilken vekst Gud vil gi her i området!