I St. Nikolas' ånd

Julefeiringen har ikke sitt opphav i kristendommen. Den har likevel i lang tid hatt stort fokus på at Gud ble menneske, men i tråd med avkristningen i landet vårt er det fokuset stadig mer på andre ting (foreløpig). Opprinnelsen til gavene startet ganske så bra, men med så mangt har fokuset nå flyttet seg til noe helt annet. Skulle ønske vi kunne tatt det (mer) tilbake til der St. Nicolaus startet!

Jesus ble trolig født i ca år fem før år 0, og det trolig i juli/august. I Bibelen er det etter Jesu død ingen fokus på feiring av Jesu fødsel, bare påsken der Jesus ofret seg selv med sitt dyrebare blod - en gang for alle tider deretter. Jeg kjenner heller ikke til noe fra verdenshistorien i hundreårene etterpå, skjønt her er det garantert noe jeg ikke vet. På en eller annen måte må jo julefeiringen ha jobbet seg sakte og sikkert fram. Det jeg derimot har hørt snakk om (en myte?), var at man i lang tid i store deler av Europa brukte å ha en årlig solfest i desember - rett og slett for å tilbe solen slik at man igjen kunne få lysere, lengre og varmere dager. Dette "funket" tydeligvis, for det ble jo stadig mer lys hver dag - i alle fall i et halvt år ;) Denne festen var en såpass sterk del av kulturen, at selv om folk fikk møte Gud og kom til tro, så fortsatte de med den store festen rundt vintersolverv. I følge noen bloggkilder (finner ikke sikrere kilder nå) var det noen kirkefedre på 300-tallet som fant ut at de kunne påstå at Jesus ble født på denne tiden. Dermed kunne de videreføre folkefesten, men nå med fokus på kristendommen. Interessant, skjønt egentlig uvesentlig - for troen på Jesus.

I følge engelsk Wikipedia var Nikolas fra Myra kort fortalt en kristen mann som levde fra ca. år 280/286 til en gang mellom år 345 og 351 e.Kr. Hans far var rik og kjent for sin velgjørenhet, skjønt begge foreldrene døde da Nikolas var ung mann. Nikolas valgte etter dette å gi vekk hele arven til de fattige, skjønt i hemmelighet slik at han ikke skulle få ros av det (trolig på grunn av det Jesus sa til sine disipler (deriblant Matt 6,3)). Videre sier Wikipedia at Nikolas hadde et rykte på seg for å gi vekk hemmelige gaver, som for eksempel å putte mynter i skoene til folk som hadde latt de stå ute for han. Det er denne gavmildheten og hemmeligholdelsen som er opphavet til gavetradisjonen, skjønt da med fokus på de svake og fattige.

Relevant å nevne er også at Nikolas av Myra etter hvert ble biskop, (at han var til stede under kirkemøtet i Nikea i år 325,) og at han gjorde så mange under at han senere ble erklært som helgen. Han fikk da navnet St. Nikolas (Saint Nicholas på engelsk), en navn som senere er blitt til Santa Claus, vårt opphav til julenissen. 

Videre i verdenshistorien har St. Nikolas blitt feiret årlig av mange kristne. Etter hvert som dette utviklet seg over tid, fikk han en medhjelper. Nikolas delte ut gaver til de snille barna, medhjelperen straff til de slemme barna! (I Nederland ble denne figuren kalt Svarte Piet, noe som sikkert er opphavet til Svarte-Petter iNorge.) Denne utdelingen av gaver/straff mente for øvrig Martin Luther var et katolsk påfunn. Derimot burde man heller fokusere på Jesusbarnet, og da også gi gaver på hans dag 24./25. desember.

I Norge i dag hører man mye om at julen handler om å være snill, ha tid sammen med familien, spise god mat og om å komme i julestemning. Mye av det er bra og godt, men samtidig har jeg i det siste tenkt på at dette er en avsporing - i alle fall om man skal følge St. Nikolas forbilde. Julefeiringen i Norge virker rett og slett til å være veldig selvsentrert. Det handler om meg og mine, at vi har det godt sammen og tar vare på hverandre. Dette er gode ting, men samtidig er det vel slik at dette kunne også vært en veldig god anledning for oss rike nordmenn til å gi gaver til de som virkerlig trenger det. Har man råd til å gi gaver, så trenger man vel ikke å få gaver? Bare det å være sammen, spise god mat og bygge relasjoner med sine nære er gode måter å vise at vi bryr oss om hverandre. Det å minnes at Gud valgte å bli et menneske for å redde verden er også en god ting, skjønt å si takk til Gud for det kan man gjøre 365 dager i året. For mange av de fattige og svake (deriblant ensomme) er julen en

påminning om hvor fattige og svake de er. Tenk hvor mye glede og nestekjærlighet de kunne ha følt på ved å få en gave (fysisk eller i annen forstand) dersom en ukjent gav noe til de. Da kunne vi vært med på å skape noe rettferdighet oppi all den urettferdigheten vi mennesker skaper gjennom våre liv. Jeg synes Unicef, FNs barnefond, for noen år siden hadde en passende reklame med Vestens julenisse: "I don't do poor contries!" (Lenke: Unicef-reklame med julenissen)
  
Jeg tror julen i Norge vil bli mer og mer sekularisert og fortsette å være slik blant folk flest. Derimot drømmer og ønsker jeg om å være med til å bidra til at flere vil bruke julen til å gi til de fattige og svake. En geit via Kirkens nødhjelp som julegave er en måte, å bruke tid sammen med eller gjøre tjenester for noen ensomme/svake en annen måte. En tredje kan være å bruke advents- og juletiden til å daglig takke for at vi har fått det evige liv og også be for de forfulgte rundt om i verden, generelt eller med navn. Alt dette handler om å gi - og da uten å forvente å få noe tilbake. Det er definisjonen av agape-kjærligheten Gud gjennom Bibelen lærer oss opp i. Gi. Jeg vil tro at det var dette Nikolas av Myrna også hadde skjønt - og at det var derfor han valgte å gi. Han hadde dog på sin tid ingen julefeiring. Han valgte trolig å gi året rundt - fordi det var godt, rett og derav til Guds ære. Det er et godt forbilde, det.