Pappa nå?

Inni magen til kona mi ligger det ei jente som vokser dag for dag. 30. september er terminen, og vi gleder oss veldig til hun kommer ut og vi kan bli kjent med henne. Da blir jeg pappa! Eller vent, er jeg ikke pappaen hennes allerede? Hun er jo min..

Bildet over er fra ultralyden vi var på i uke 18. Siden det var første gang jeg var på ultralyd, var jeg spent i forkant på hva jeg ville se. Kona mi som er lege og jordmora hadde begge god peiling fra før om det som ventet, så de to pratet i vei om det ene og det andre. Jeg satt vel mer som tause Birgitte ved siden av og stirret på skjermen. En halvtime var litt i meste laget, men samtidig var det litt snodig å plutselig bli gjort obs på at det var et menneskelignende vesen inni der. Vi kunne lett se hodet, kulemagen, fingrene og beina med tærne. Fra denne stunden ble ikke et foster en teori, men noe virkelig. Jenta vår var allerede da godt utviklet og ganske vilter. Hun snudde og vrei på seg hele tiden, så også når jordmora skulle ta bilde av henne. Da kom det gjerne en arm som dekket ansiktet eller så hadde hun blitt så irritert over ultralyd-presse-dingset fra jordmora at hun snudde seg. Heldigvis fikk vi til dette gode bildet.

Babyverden.no har laget en babybok for mor og far som sikkert de aller fleste kommende foreldre har fått tidlig i sitt svangerskapet. Den boka opplyser at på vårt ultralydtidspunkt i uke 18, var jenta vår 18 cm lang og veide kun 220 g. I dag, i uke 33, er hun anslagsvis 39 cm og veier 2,2 kg. Tenk - det startet med ett egg og en sædcelle, da med en lengde på 0,2 mm. Denne lille klumpen utvikler etter hvert blant annet eget hjerte (begynner i uke 5) og fem uker senere (uke 10) er alle indre og ytre strukturer komplette. Man har faktisk registrert hjerneaktivitet (hjernebølger) allerede i uke 9. Fra uke 10 handler det om at organene skal vokse og modnes frem mot fødselen, da til en stor klump på gjennomsnittlig ca 50 cm og 3,5 kg (for jenter, gutter litt mer). 

Fra tidlere har jeg hørt at det er smart å snakke og synge for babyen inni magen. Derfor var det en liten milepæl for meg da det i svangerskapsboken for uke 26 sa at nå begynner babyen å reagere på lyd og lys. Konemor var ikke helt enig i dette, for hun måtte også høre på hver gang jeg ville snakke/synge til jenta vår ;) Tre uker senere, i uke 29, har man funnet indikasjoner på at fostrene har utviklet hukommelse og kan gjenkjenne musikk! Boka brukte også en god illustrasjon på hvordan fosteret har det med tanke på lyden i fostervannet som omgjør han/hun totalt: Det er som å svømme under vann og høre på musikk som spilles like over vannskorpa - altså ikke helt klart, men likevel gjenkjennelig. Tenk - jenta vår kjenner min stemme nå, hun gjenkjenner den og føler seg sannsynligvis trygg når hun hører den. Da vil hun vel lettere falle til ro når hun rett etter fødselen savner den trygge, tette, beskyttende magen til kona mi.

Jeg har for øvrig hørt en halvmorsom babyhistorie for noen år siden. Mor var veldig glad i Hotel Cæsar og så på det hver eneste dag gjennom svangerskapet. Babyen kom ut i verden og hver gang hun satt foran TV'en og hørte kjenningsmelodien til Hotel Cæsar stivnet hun til og satt med munnen åpen og lyttet.

Alt dette gjør at jeg ut i fra min egen logikk ikke helt klarer å si når man blir til et menneske. Er det idet man blir født (derav fødselsdag), eller er det på et tidligere tidspunkt? "Når barnet blir født, kommer sjelen svevende inn i det" var det en norsk kvinne som sa en gang. Jeg vil tro at det ikke er noen forskjell på en baby 5 minutter før fødselen og 5 minutter etter fødselen - bortsett fra et ganske så drastisk forandring av omgivelsene. I følge helseminister Bent Høie går grensen for abort ved 22 fullførte uker, for da er fosteret levedyktig. Er man da et menneske - siden man er levedyktig, siden legene er i stand til å sannsynligvis redde barnet om det ble født for tidlig? Det er ikke mange år siden denne grensen var på 24-28 uker, så hvem vet om vi ikke snart klarer å redde fostre på 20 uker snart.. Å definere starten av et menneskeliv ut i fra menneskelig tankegang eller vitenskap, går ikke an spør du meg.

For min del handler det om hovedsaklig om at Gud har skapt oss mennesker (til å være lik han), at han har skapt en naturorden der mennesket formes gjennom et ni måneder langt svangerskap, at dette også er en del av livet, og at vi kan oppnå evig liv - det å kjenne Gud. Spontanabort skjer dessverre, men da er det i alle fall ikke mennesker som har "knotet det til". I mine øyne er fosteret den svakeste part i en abortsak - i sammenligning med mor, far og samfunnet. En kristen lovsangsmann ved navn Terry MacAlmon hadde et himmelsyn for noen år siden. I tillegg til mange andre som lovpriste Gud med sang i enorm, altomfattende kjærlighet, så han tusener på tusener, kanskje millioner av små barn som danset og lovpriste Gud. Han fikk da vite at "Those are all the aborted lifes of the earth, giving praise to the rescuer." Om dette er sant eller ikke vet jeg ikke, men jeg håper det - for disse svakeste.


Spørsmålet jeg har stilt meg under svangerskapet, er om jeg blir pappa 30. september isj eller om jeg allerede er det. For meg er det ingen tvil. Jeg er en stolt pappa til ei lita jenta som jeg snart skal få holde i armene, ikke bare snakke og synge for - til konas store glede ;) Jeg håper hun allerede merker at hun er ønsket av oss!