Tro?

En kompis spurte meg i dag: "Hvorfor tror du?" Jeg svarte at det kom an på om han spurte meg for sju år siden eller i dag - og tenkte på at jeg tidligere var det jeg kaller en tradisjonskristen. "Nå selvfølgelig." "Fordi jeg har erfart," var svaret mitt. "Det var et godt svar." Videre fortsatte han: "Men hvorfor er det sånn at noen opplever og andre ikke? Det må jo være enklere å tro dersom man erfarer. Er det større sjangse for å oppleve dersom man søker - eller dersom man tror..?"


Hva er å tro? Det var tilfeldigvis temaet på søndagsmøtet i morges også. Summen av det som ble sagt, er at tro kan forklarer som tillit til + relasjon. Det første handler om at man velger å ha tillit til ting man ikke vet sikkert, men som man likevel "vet" at vil skje. For eksempel kan det være at man har tillit til at Jesus kommer igjen i framtiden for å dømme levende og døde, eller at man har tillit til at Guds vilje er god og at hans sannhet er universal (nb: det er absolutt ikke nødvendigvis det samme som den kristne kulturen sier er Guds vilje!!!). Den andre biten handler om relasjonen, at vi kan ha direkte kontakt med Gud. Da handler det ikke om kunnskap (det er også bra å ha), men det handler om å erfare. Jesus snakker blant annet mye om dette, for eksempel i Johannes 17:3 "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus."

De siste spørsmålene til kompisen min klarte jeg ikke å gi noe svar på. Jeg har hørt via Norsk Misjon i Øst at muslimer får syn som gjør at de blir kristne, og jeg har også hørt om en kristen mann som fikk synet tilbake og som senere ikke trodde lengre. Jeg vet også at det står "Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal du få alt det andre i tillegg" (står i sammenheng med å være bekymret for mat og klær).

Jeg kom nå til å tenke på en netttale jeg nettopp hørte - "å øve tro" het den (Vestkirken 3. okt 2010). Her jeg sitter nå lurer jeg på om den henger sammen med kompisen min sine spørsmål. Jeg vet at Gud i visse tilfeller snakker til folk som ikke har søkt ham, men kanskje er det sånn at for brorparten så må vi søke ham for å oppleve..? Frelsen er for alle som vil ta imot den og de ting den innebærer (tro på Jesus og elske sine trosbrødre), så Gud har allerede rekt ut sin hånd. Og da er det vel naturlig at det er opp til det enkelte mennesket om det vil strekke seg for å ta hans hånd - eller la være. Eller hva..?


Så hvorfor opplever noen og andre ikke? Søker man ikke (enten man er kristen eller ikke-kristen), så vil man sannsynligvis heller ikke oppleve noe. Men hva så med de som søker og som ikke opplever..? Jeg hadde for eksempel en studiekompis som fortalte at han leste gjennom Bibelen som 16-åring uten å finne Gud. Også kristne søker uten å oppleve noe med Gud. Kan det ha noe med måten man søker eller hva man søker? At det ikke handler om å søke med hodet, men at man søker relasjon med Gud? Som for eksempel å bare si til han: "Gud, jeg vil bli kjent med deg. Hjelp meg!"

For noen uker siden fikk jeg høre at noen opplevde Guds nærhet i liturgier. Sært synes jeg. Ellers har jeg hørt at noen opplever Gud gjennom å lese i Bibelen, noen har hatt drømmer, andre syner, noen profetiske ord via andre/seg selv, noen snakker med Gud i tankene, noen hører Guds stemme som en stemme i rommet de er i, noen merker at Den Hellige Ånd berører de, noen opplever Gud gjennom lovsang til ham, mange opplever at det er godt, trygt og befriende å bare tilhøre ham. Jeg tipper denne listen kunne sikkert vært minst dobbelt så lang. Samtidig tror jeg ikke at dette er en liste over hva man skal oppleve, men heller at det finnes mange ulike måter å være med Gud på. Det finnes ingen fasit, det varierer fra person til person. Summen er vel at man søker å få kontakt med Gud, å oppleve ham, bygge relasjon.

Jeg og noen andre gutter/menn har en gruppe der vi fokuserer på det å bli bedre kjent med Gud. Vi har brukt en ikke-bibelsk oppskrift (altså ingen fasit) som forkortes med PIS: Påkall, Involver og Snakk med. Vi har nettopp fjernet S-en fordi ikke alle opplever Gud på den måten, men vi har beholdt de to andre fordi Bibelen ofte snakker om det. Å påkalle handler om å rette ens fokus til Gud ved for eksempel å si "hei"/"god morgen" eller ved å si "vær med på dette vanskelige møtet"/"vær med på kaféen med meg og vennen min". Å involvere handler om å fortelle Gud om det skjer i livet ens, for eksempel å si "det var kjekt å stå på ski i dag", "Gud, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.." eller "takk for maten" - og tro at Gud er der og hører.

Igjen en lang utgreiing. Håper det hang sammen. Vil bare benytte anledningen til å si at det er fantastisk å kjenne Gud. Jeg har kommet et lite stykke på veien og har erfart at det er trygt og godt å tilhøre ham. Han har for eksempel konkret trøstet meg i en situasjon da han ga løfte om at det kommer til å ordne seg - noe det gjorde. Han har også gitt meg et jobbløfte på en jobb jeg ikke hadde søkt på - og jeg fikk jobben. Bare ved å tenke på alle de ulike konkrete situasjonene og sinnsstemningene (heter det det?) jeg har vært i, gir meg et smil om munnen og det gjør meg godt. Jeg føler meg heldig. Og likevel vil jeg bli enda mer kjent med ham. Må bare finne ut hvordan og også gjøre det..