Du er verdifull

Jeg har tidligere skrevet om at det å elske er å gi, og gjennom å gi får man verdi. Snakket tidligere i uken med en psykologistudent som ga meg noe å tenke på - bare ut i fra en liten kommentar.

Noe av det første jeg likte med det hun sa, var at hun synes det er kjekt å hjelpe mennesker med (psykologiske) vansker. I dette ligger det et godt menneskesyn fordi mennesket kommer først. Motsatsen ville vært at hun likte å jobbe med psykisk syke mennesker. Også innenfor skolen har man noe lignende - elever med atferdsvansker/lærevansker kontra problemelever/svake elever. I livet generelt kan man si at alle mennekser handler uheldig/dumt i visse situasjoner, men man kan ikke stemple det mennesket som uklokt/dumt. Det jeg prøver å få fram er at alle mennesker har sine gode sider og alle mennesker har sine negative sider, for eksempel i form av evner og hva det gjør, men en kan ikke "båssette" mennesker ut i fra det. Men hva kan en så bestemme menneskets verdi ut i fra..?

Da jeg fortalte psykologstudenten mine tanker angående at mennesker får verdi gjennom å gi, så jeg at hun var uenig. Like etterpå sa hun "Og jeg som håpte at det å være menneske var nok.." Og hun har et veldig godt poeng - synes jeg. Bare det å være et menneske gir verdi, noe som faktisk er den største verdien man kan ha. Så derfor endrer jeg til at når man gir, så får man større betydning for andre/i samspill med andre. (Venner er man fordi har behov for hverandre.)


Summen av dette er at alle de jeg møter i hverdagen er mennesker og fortjener derfor å bli behandlet med respekt. I praksis tenker jeg det handler om å hilse på, se i øynene, evt utveksle noen ord som viser at jeg er interessert i den jeg møter. Eventuelle formål eller for eksempel uenigheter bør alltid komme i annen rekke. Først mennesket - deretter alt det andre!