Håp

I jakten på kjærligheten kom jeg over håp og tro. Paulus snakker i Bibelen om tro, håp og kjærlighet - og at størst av dem er kjærligheten. Mitt lille spørsmål ble da om disse tre ordene er noe absolutt alle mennesker trenger. I mine øyne er kjærligheten bankers. Alle trenger å bli elsket, at noen setter pris på deg, og alle trenger å gi, noe som gir egenverdi. Men hva med de to andre?

Jeg har lenge slitt med å skille håp og tro. Er ikke det omtrent det samme? Men etter hvert, blant annet ved hjelp av en venn, har jeg begynt å se forskjellen. Vennen min beskrev håp som et ønske, og det tror jeg passer ganske godt. Ordet tro er litt verre, fordi det i dag blir brukt på ulike måter. I noen sammenhenger kan det bli brukt som at man er sikker, mens i andre sammenhenger blir det brukt som et ønske. Dersom man bruker Bibelens definisjon, så er tro en full overbevisning om noe en ikke ser. Jeg velger å gå for den. Eksempler: Det går an å ha et håp/ønske om å lære seg hele gangetabellen, men troen på det kan være svak av ulike årsaker. Det går an å håpe på at man skal få seg kjæreste, men troen vil variere ut i fra relasjoner til jentene/guttene man eventuelt liker. Det går an å håpe på at man skal få barnebarn, men troen kan være svak siden enten barna ikke ønsker å få barn eller at de er kjæresteløse.

Dersom en skiller tro og håp på denne måten, så tenker jeg at det er mulig å ha håp uten å ha tro. Jeg har for eksempel møtt på elever som har et håp om at de skal få seg jobb som voksne, men de er ikke sikker om de klarer det. Jeg har også møtt elever som har et ønske om å gjøre det godt på skolen, men tror ikke de klarer det. Positive erfaringer bygger troen, mens negative erfaringer svekker/ødelegger den. Mange negative erfaringer kan også svekke/ødelegge håpet. Forenklet sagt kan jeg si at jeg var singel fram til jeg var 27 år. Jeg hadde alltid (i voksen alder;) et ønske om å få meg kjæreste og bli gift, men troen på at det virkelig skulle skje varierte. Jeg har hatt kontakt med en del jenter, men av ulike grunner ble det aldri noe av det. Til tider hadde jeg veldig sterk tro på at endelig skulle jeg også få kjæreste, men gang på gang mistet jeg troen på det tilfellet. Som 25-åring var jeg så heldig å få en profeti på at jeg skulle bli gift, så jeg slapp unna å tvile på håpet om å i hele tatt få kjæreste. Men jeg kjenner andre gutter på min alder som har begynt å tvile på om de noen gang vil få kjæreste. Sannsynligvis har de gang på gang opplevd nederlag/avslått andre, og sammen med økende alder har det gjort håpet om å få kjæreste veldig svakt. I mine øyne virker det altså som om håpet er mer grunnleggende enn troen.

Men hvorfor er håp og tro eventuelt et basisbehov for alle mennesker? Min tanke til nå er at alle mennesker ønsker seg et godt liv. Hva et godt liv er vil kunne variere fra menneske til menneske, samtidig har alle (opprinnelig) et håp om et godt liv. Dette håpet kan bli styrket og svekket av erfaringene (miljø). Dersom et menneske erfarer at troen på hovedhåpet (/hovedhåpene) er sterk, da vil det mennesket stå sterkere i møte med andre utfordringer. Erfarer man derimot at det mest grunnleggende håpet ikke blir møtt, så vil det ta så mye fokus at det menneske kan komme til å slite kraftig. For eksempel vil et barn som opplever at foreldrene ikke bryr seg nok om han/henne, tenke så mye på det at han/hun ikke klarer å fokusere lenge på de utfordringene han/hun møter. Det blir altoppslukende. (Jeg har tidvis hatt det på den måten med mine ryggplager.) Og i positiv forstand så vil for eksempel et ektepar som tror på (les: er sikker på) et godt liv sammen, kunne ha nære venner av motsatt kjønn og stole på at den andre er trofast.

Jeg tror at håpet og troen er med på å påvirke innstillingen til mennesker. Har du troen på et godt liv, da har du tro på at du mestrer, at du vil komme deg videre selv om du går på trynet noen ganger. Har du ikke troen på et godt liv, da kan kanskje fokuset være på negative ting - og det kan være et rop om hjelp(?). Så hvordan får man styrket håpet og tiltroen til at ting vil bli bedre? Mange har evnen og muligheten til å finne ut hvor hovedutfordringene ligger og dermed også ta tak selv, mens andre trenger en sunn veileder som støtter de på veien. I den kristne filmen "Facing the giants" møter vi et amerikansk fotballag som bare taper og taper. Treneren opplever nederlag på nederlag, både i yrket og privatlivet sitt, men i løpet av filmen får han hjelp utenifra. Han finner da hovedtingen som skal hjelpe laget opp - gjør alt til ære for Gud - og med sitt nytente håp begynner med å tenne håpet hos kapteien på laget. (Siden dette er en amerikansk film ender det selvfølgelig med at de vinner hele sulamitten;) I samme film møter vi også en mann som sitter i rullestol. Han kunne valgt å gitt opp håpet og bare lagt seg ned for å bli stellet med resten av livet, men hva slags liv ville det vært? I stedet gjør han det beste ut av det han har og fikser til hverdagen slik at han klarer seg mest mulig selv og han gir også til sønnen sin som spiller på fotballaget.

Dette ble et langt innlegg, men litt forkortet kan jeg si: Alle har et behov for kjærlighet - det å bli elsket og det at man har noe å gi. Dersom dette håpet slukner, så slukner hele mennesket. Derfor bør vi alle være fokuserte på å vise folk rundt oss - og aller mest de nærmeste - at vi bryr oss om de. Hvis hypotesen min stemmer og vi praktiserer kjærlighet, da vil vi oppleve at flere folk rundt oss vil vokse/bli stødige og at de også kan gi kjærlighet til de rundt seg igjen. Vi vil da bidra til å tenne menneskers håp, først og fremst i forhold til det mest grunnleggende, og det vil igjen gjøre at de får flere håp tent og at de har tiltro til at de kan oppnå det.