Et nytt aspekt med kjærligheten

Tidligere har jeg skrevet at jeg tror kjærlighet er alle menneskers basisbehov og deretter definert at kjærlighet = å gi. Senere har jeg kommet fram til at kjærligheten har en annen viktig side med seg - nemlig at den gir verdi! Alle mennesker har behov for å utgjøre en positiv forskjell, være betydningsfull, bety noe for andre. På den måten blir man ønsket av andre, satt pris på av andre. Livet gir da mer mening.


En elev med diverse vansker jeg kjente, slet ofte med nye lærere. Sånt kan selvfølgelig ha mange ulike årsaker, men jeg husker i alle fall at den dagen han reparerte sykkelen til vikarlæreren så fikk han og den læreren en grei relasjon. Og i skolen ellers er det vel ofte slik at de som får høye karakterer (ved arbeidsinnsats) får en høyere verdi (både i egne og andres øyne), så kanskje burde jeg og andre medlærere være bevisste på at også ikke-skoleflinke-men-annet-flinke-elever får muligheten til å gi andre ting som er av verdi for den eleven..? Jeg har ikke barn selv ennå, men kanskje er det sånn at husplikter for barna også kan være med på å gi barnet verdi - en får jo ansvar å må gjøre jobben sin for at ting skal fungere (selvfølgelig kan mange andre ting også gi barnet verdi i familien). En kompis av meg har sagt at en venn er en person man har bruk for. Høres kanskje litt kynisk ut, men hvis man snur det på hodet skjønner jeg at det kan være en bra måte å si det på - man har jo ikke venner som man ikke har behov for, venner som ikke gir noe til en. Da blir det vel heller snakk om bekjente. Det er for eksempel forskjell på en venn du ler og slapper av meg og en person du hjelper med studiene. Vennskap mener jeg er toveis, begge gir - og derav har man behov for hverandre på en eller flere måter. Og kanskje går det an å dra denne kjærlighet-verdi-tanken enda lengre. Kanskje kan også mennesker som sliter psykisk lettere stable seg på beina dersom de får brukt sin kjærlighet, at de får vist sin verdi gjennom å gi..? (Og da er det viktig at de har folk rundt seg som kan holde de oppe i oppstartsfasen.)


Så, hvilken nytte har jeg av dette? En gang spurte jeg en eldre, omreisende barne-/ungdomsseminarholder om hva som han anså som det viktigste man kunne gjøre i barne- og ungdomsarbeid. Svaret var "make them believe in themselves". Jeg jobber mye med unge, så jeg tror jeg i enda større grad kan handle slik at flere folk rundt meg engasjeres til å gi, at jeg lar flere få komme på banen og gi. Det sies jo at det å lære vekk til andre er den mest effektive læringsstilen, så den kan jeg i alle fall ta med meg. Skulle gjerne hatt flere forslag..