Finnes det grunnleggende verdier som opprettholder og styrker relasjoner - fx ekteskap?

"Der det er to eller flere mennesker, der er det både gode og dårlige stunder."

Jeg har nettopp giftet meg og nyter det at vi nå er to. Vi har gitt hverandre løfte på at vi skal være sammen så lenge vi lever, og samtidig vet vi at mange skiller seg etter x antall år. Hva kan vi så gjøre for at vi ikke blir blant dem - eller for å formulere det på en positiv måte: Hva kan vi gjøre for å ta vare på og styre kjærligheten til hverandre? Hele denne greia bruker ekteskapet som eksempel, men kan egentlig brukes i relasjon med alle.

I min bryllupstale snakket jeg om at når vi to, jeg og kona mi, gifter oss, så blir det som om jeg og hun skal bygge et nytt hus, et hus der vi bestemmer hva som er viktig. Før vi bygger huset, så må vi vite hva slags underlag vi har. Er det myr eller fjell vi bygger huset på? For oss er det naturlig å tenke at Gud er fjellgrunnen vi vil bygge på, det vil si (kun) at Gud er og det han sier og har sagt er udiskutabelt (må skilles fra hva mennesker har sagt!). Etter det tenker vi at Jesus er hjørnesteinen som resten av huset bygges videre på. Dette tror vi på, og samtidig tenker jeg at dette er ikke nok til å ha et godt ekteskap. Også blant kristne er det mange som skiller seg.

Og så kommer den biten jeg har tenkt mye på i det siste. På en måte har det ingenting med troen min å gjøre, og på en annen måte finner jeg igjen en del av det følgende i Bibelen. Finnes det verdier/holdninger som gjør et ekteskap vedvarende godt - også gjennom de tunge tider?? Er det ting alle kan gjøre for å ta vare på hverandre - uten å skyve den andre fra seg? Alt man gjør enten bygger eller bryter ned, og det sies også at det negative har mye større styrke enn det positive man gjør. Alle mennesker gjør mye godt og det hender at de gjør rett og slett dumme ting også. Dette er helt normalt - tenker jeg. Men hva gjør at et par holder sammen gjennom hele livet? Det mest grunnleggende tenker jeg er kjærligheten til hverandre. I de aller fleste ekteskap i Norge vil jeg tro at begge parter har en gjensidig kjærlighet, at de er glad i hverandre. Men dette er tydeligvis ikke nok for å holde sammen uansett hva som skjer. Hva mer må til? Det er dette jeg er på jakt etter og jeg tar gjerne imot innspill fra deg!

Her er min foreløpige liste over verdier/emner jeg har kommet fram til - noen gjennom samtaler med diverse folk. Hver av disse vil da vær en stein i grunnmuren på det huset jeg og konen min skal bygge. Disse må fungere i et samspill for å ha fullt utbytte:
- gi
- ta ansvar
- samarbeid
- dialog
- løsningsorientert konflikthåndtering
- frihet
- prioritering


Jeg skal nå fortelle litt om hva jeg tenker rundt de ulike grunnsteinene, skjønt jeg kunne nok ha skrevet mer. Det må også understrekes at mange av disse overlapper hverandre.

- Gi: I mitt hode er dette det praktiske av kjærlighet. Kjærligheten vises oftest gjennom handlinger og også ord. Hva som kan gis er mye. Man kan for eksempel bruke mye tid sammen (snakke sammen, henge sammen, treffe folk sammen, stelle med den andre når han/hun er syk..) eller man kan komme med positive tilbakemeldinger på ulike ting (takk for at du tok oppvasken, du er så flink til å spre godt humør, kjekt å se at du koste deg i kveld, du ser fin ut..). Poenget er at begge har en innstilling til å gi til den andre partneren, en innstilling som medfører at begge får.

- Ta ansvar: Når begge tar ansvar, da blir mye mer gjort og arbeidet virker også mer overkommelig. Ikke alle skal gjøre alt, men nettopp gjennom at man viser at man tar ansvar, vil man etter hvert finne en måte å fordele arbeidet på. En bekjent av meg fortalte meg at han og kona hadde sagt hver sin ting de mislikte å gjøre av husarbeid, så derfor tok den andre det. Dette peker på neste punkt.

- Samarbeid: Det er viktig å komme til enighet om hvordan en del ting skal gjøres, en såkalt vilje til felles og individuell utvikling. Som lærer ser jeg av og til at foreldre er uenige om oppdragelsen av barna. Det som da lett skjer er at ungen(-e) oppdager dette og utnytter det. Dette bryter igjen ned relasjonen mellom foreldrene. Samarbeid handler i mitt hode om et felles ønske til å finne løsninger som begge er enige om - om som også følges opp! Noen ganger blir man ikke enige om ting, og da må man finne ut om det er nødvendig/viktig å finne ut av det.

- Dialog: Som en grunnleggende regel er det viktig at begge i ekteparet har evnen til å fortelle/forklare det en tenker og lytte. Begge må oppleve at den andre lytter til alt det han/hun har å fortelle og at han/hun forstår det. Gjennom dette lærer én hverandre bedre å kjenne og man er også bedret rustet til å håndtere konflikter.

- Konflikthåndtering: Konflikter kan håndteres på ulike måter. Mine erfaringer er at det lønner seg å ta dialogen når begge parter er rolige, eventuelt at man tar opp konfliktemnet når begge er rolige. Igjen er det viktig at begge forteller om sin opplevelse og lytter (kun en snakker om gangen). I løpet av samtalen bør man komme inn på hvordan ekteparet håndterer dette neste gang det oppstår, hva han/hun kan gjøre annerledes (hvis det er mulig). Konflikthåndteringen blir dermed løsningsorientert - og denne innstillingen må begge partene ha for at det skal fungere. Det er også viktig å tenke over at noen ganger må man svelge kameler, mens andre ganger er ting viktig å ta tak i for å bevare forholdet godt.

- Frihet: Hvert menneske har i utgangspunktet friheten til å bestemme over seg selv, men i ulike sammenhenger er det andre ting/mennesker som tar fra de frihet eller så gir mennesker selv vekk (deler av) sin frihet slik at de blir treller av andre. Samtidig er det også mulig å velge å gi vekk deler av sin frihet - og eventuelt trekke den tilbake.
Når jeg og kona giftet oss ga vi vekk noe av friheten vår. Vi skal nå være oss to så lenge vi lever. Samtidig har vi også fått større frihet, for gjennom å vite at vi har hverandre, så kan vi våge å strekke oss lengre i sammenhenger der vi alene ville vært mer forsiktige. Jeg tror at det er viktig at vi som ektefeller tillater hverandre å fortsatt ha så og si full råderett over seg selv. Da kan begge gjennom dialog og samarbeid finne felles veier på de ting de møter. Dette gir en gjensidig likeverdighet og begge får være den de er.

- Prioritering: Når man gifter seg velger man å prioritere den andre. Men i en travel hverdag - hva skal man prioritere av alle ting. Og når tiden ikke strekker til, hva skal man da bortprioritere..? Jeg har fra to ulike personer hørt at Bibelen har følgende fem punkter der nummer en er vitigst og fem minst viktig (punkt 1 kan eventuelt strykes/byttes ut dersom man ønsker det):
1) Gud:  Gud er det viktigste av alt rett og slett fordi han er vår skaper og det er vanvittig digg å ha kontakt med ham. Tenk på alle fordeler det er å kunne snakke med ham som kan få hva som helst til å skje!! Dette handler utelukkende om den enkeltes tro på ham, og man kan kontakte ham når som helst og hvor som helst.
2) Familien: Familier er til for å ta vare på hverandre. Dette er et livsforpliktende ansvar, noe som gjelder døgnet rundt.
3) Jobb (eventuelt studier): Gjennom å skrive arbeidskontrakt gir du arbeidsgiver råderett over deler av tiden din mot at han/hun betaler for det. Din oppgave er å oppfylle arbeidskontrakten, fx jobbe 37,5 time i uka.
4) Tjeneste: Dersom du fortsatt har overskudd gjennom å leve de tre første punktene, da kan du gjøre tjeneste. Igjen mener jeg tjeneste handler om kjærlighet, noe som igjen vises gjennom at man gir. Det kan være innenfor en menighet, men også gjerne gjennom å ta en kopp kaffe/se film med en venn. Å elske sin bror er jo å være der for ham/henne.
5) Fritid: Her gjør man det man har lyst til, for eksempel å spille Nintendo Wii som man fikk i bryllupsgave. Grunnen til at dette står nederst på listen, er at dette handler om egen velvære/luksus.

I mitt hode virker det som om denne listen har et fokus på de rundt seg, altså å gi. Og det gode med det er at man som oftest får tilbake også. I Norge virker det som om fritid og selvrealisering er to sentrale ting, men jeg vil våge å påstå at gjennom å prioritere smart vil man kunne oppnå stor lykke med de man har rundt seg. Og det er jo det et ekteskap handler om. Og dersom et ektepar klarer å bli enige om hva som skal prioriteres, da vil det være enklere å vite hva som er viktig for den enkelte og også hva som eventuelt kan bortprioriteres/gjøre seg ferdig med.


Så, dette er sånn ca det jeg har tenkt om dette emnet til nå. Det er flere punkter som kunne vært lagt til, men de andre punktene jeg har, fant jeg ut hørte hjemme under en av de ovenfor. Har du andre..?
Må også få sagt at dette sikkert virker veldig idealistisk, men det er ikke det samme som uoppnåelig. Jeg og kona har ikke alt dette på plass, men vi har i alle fall startet med å finne en vei sammen. Hvorfor ikke strekke seg etter det som kan utvikles..? Man lærer jo så lenge man lever.