Opprop for Bergensområdet

"Et skifte har funnet sted i det åndelig over Bergensområdet", er det en nær venn som har sagt i høst. Dette er visst nok blitt bekreftet fra flere hold. Hva er det for noe, kan mange tenke - meg inkludert til å begynne med. Det betyr at Gud har åpnet et "vindu" for området, noe som gir en ekstra mulighet for at Gud igjen kan gjøre store ting her, noe som betyr at Gud har gitt oss en beskjed for området, at han har sendt oss et opprop og kaller oss til handling. Det er kanskje mange uklare ting her, så gjennom dette innlegget vil jeg fortelle litt mer om en del av elementene - og kanskje vil du være med..?

Å kjenne Gud og erfare han, det er toppen av kransekaka (nest øverst kommer kona samt vår datter)! Jo flere som oppdager dette, desto bedre vil flere få det. Ikke bare her og nå, men både i livsperspektiv (det evige) og som fellesskap. Det at Gud ønsker å gjøre store ting i Bergensområdet, er vanvittig bra og inspirerende. Tenk på hvilket kraft dette kan få - og hvor mange flere som kan bli kjent med han! Tenk da hva Guds hellige Ånd kan gjøre blant sine adopterte barn i området, på hva de lydhøre barna da vil kunne bety for folk rundt seg - både trossøsken og andre - spesielt de fattige og trengende! Da vil vi gjøre Guds rike nært her i området - ut i fra at vi elsker våre medmennesker gjennom det vi gjør..

Oppropet handler hovedsaklig om fire ting.

1) Å be.
2) Være forsoningsagent.
3) Oppmuntre.
4) Forplikte seg.


Det første vi er kalt til, er å be for Bergensområdet. Her handler det ikke om å be om egne eller medmenneskers behov/takk (det er også bra), men å be etter Guds vilje. Hovedfokuset er å be om at Gud skal gjøre sitt verk her i området (eller hvor enn en nå bor), og at man daglig tar på seg arbeidsantrekket og ber om dette. Det handler ikke om eget liv eller egen jordisk menighet, men om Guds rike/menighet i området. Og for å supplere med hva min venn sier:

Dette er de som tar ansvar for selv å stadig be, men også å komme sammen med andre med samme hensikt. De vier seg til bønnen, og lover både seg selv og Gud at de vil gå på med krum nakke og ikke gi seg før Gud har gjennomført det han vil.

Dette bønnearbeidet er noen ganger lett, andre ganger tungt. Vi er kalt til å be hver dag, til å jobbe uansett dagsmotivasjon - fordi dette er superviktig. Og i tillegg bygger det blant annet styrke og utholdenhet - akkurat som i et styrkerom hvor en løfter vekter.

Videre er vi også kalt til å være forsoningsagenter, folk som gransker sine egne liv og som rydder opp der det trengs. Det kan for eksempel være innad i familien/slekten, det kan være i jobb-/studierelasjoner, det kan være i relasjon til medtroende eller venner. Har du gjort noe galt mot en av dine rundt deg, ja, så gå direkte til den personen og gjør ditt for å gjenopprette relasjonen. Enten det er gjort med eller uten vilje, styrk relasjonen og be om unnskyldning for det gale en har gjort. (Andre ganger er det noen som har gjort noe galt mot deg, og også her kan man gjøre det samme.) Dette krever Gud at hans barn gjør. Hvorfor? Jo, fordi han elsket oss så høyt at han ga Jesus til soning for oss. Dette er større og viktigere enn vi noen gang klarer å kopiere/oppnå, så dermed skylder vi å elske han og hverandre. Og nettopp fordi vi er kalt til å elske hveranre, kan vi ikke la det "lille" gale vi gjør mot hverandre overskygge det. Det er viktigere å bygge Guds rike. I tillegg kommer Gud på dommens dag til å kreve regnskap for våre gode og onde handlinger (om ikke før det), så det beste er å ordne opp i det så fort som mulig - en for en.

Å oppmuntre er like viktig som de to foregående. For det første er all oppmuntring av det gode, videre er det å oppmuntre til tro veldig viktig. Gjennom å ta ansvar for å oppmuntre hverandre i troen, tar vi ansvar for hverandre. Det kan da for eksempel være å dele hva Gud betyr for en, å dele sine opplevelser med han, å spørre om hvordan den andre har det med Gud og også spørre etter hva han/hun har opplevd (i det siste). Gjør man dette, går man fra å være et flokkdyr til å bli et forbilde som tar ansvar. Samtalene blir da oftere meningsfulle og man deler glede - varig glede. Man vil også kunne løfte hverandre opp - enten fra dype daler eller til enda høyere fjell.

De tre første kan samles opp i det fjerde; det å forplikte seg. Vi er kalt til å være modne og ansvarlige, og ikke nytelsessyke og selvsentrerte som mange både i samfunnet og kristne kan være i dag. De modne kristne vet at vi er kalt til å tjene Gud og til å følge han, og er mindre opptatt av egen tilfredsstillelse. De vet også at vi må handle fra og med I DAG! I henhold til oppropet vil den modne/den som vil bli moden stige fram og si at en vil ta ansvar - både for det Gud gjør i vår tid og for medtroende. Som min venn sier: "Dette er din hensikt i dette livet, så sant du er troende."

Om det stemmer eller ei at det har funnet sted et skifte i det åndelig er vanskelig å bevise her og nå. Derimot kan man som troende ta ansvar slik vi er kalt til og derav be målrettet og fokusert for det Gud gjør i vår tid, vi kan være forsoningsagenter og oppmuntre hverandre i troen. Gjennom å forplikte seg og lære seg å tåle og holde ut, kan Gud med tiden vise om det har skjedd et skifte i det åndelige over Bergen.

"I dag, om du hører hans røst, da forherd ikke ditt hjerte!" (Hebr. 4:7)

Dersom alt dette gir et gjensvar i ditt indre, da bli med på dette - enten du befinner deg i Bergensområdet eller en annen plass i verden. Det er også blitt sagt at "Gud er nær" her i Bergensområdet, det vil si ekstra lett å komme i kontakt med. Dette gjelder både de som allerede søker Gud og de som ennå ikke har funnet/søkt han, for eksempel gjennom daglig bønn/snakking med han. For min del er jeg allerede en av de som har forpliktet meg, som gjør disse tingene daglig. Jeg vil jobbe for at vinduet skal holdes åpent for Bergensområdet og at vi skal bli mange som er med i jobben. Da vil mange bli personlig kjent med Gud, kongen over alle konger, himlenes og jordens Herre, den eneste sanne Gud. Hva kan være bedre og viktigere enn det?


Min omtalte venn har til nå skrevet seks skrivelser om dette oppropet. Hvis du vil ha de/kikke på de kan du få de tilsendt ved å maile meg mailadressen din. Videre er det hver fredag bønn for Bergensområdet ute på Lille-Sotra kl 20 - 21.30, altså en time med fellesbønn og i tillegg fellesskap og påfyll som f.eks. er trosinspirerende og som styrker samhold for arbeidet vi har å gjøre. Uansett - "i dag, om du hører hans røst, da forherd ikke ditt hjerte", men bli med i det superviktige arbeidet.




Ps: Jeg digger å prate om Gud og sånt, så er gjerne med på en kopp kaffe for å dele liv og oppmuntre hverandre! :D

Lille-Sotra

Å kjenne framtiden er ikke enkelt - i alle fall ikke for de fleste. Jeg er så "heldig" at jeg har fått vite noen ting som jeg kommer til å være i framtiden, skjønt det meste vet jeg ikke når skal skje, bare at. Mye av dette tilhører Lille-Sotra og noe av det har jeg lyst til å dele her.

Siden jeg i 2005 oppdaget at det går an å kjenne Gud, å ha kontakt med han, har jeg opplevd mange ting. Tipper det nærmer seg tusen ting, om ikke mer. Sprøtt og fantastisk på en gang! Allerede høsten 2006, da jeg vurderte om jeg skulle flytte fra Bergen, fikk jeg vite noe konkret som Gud ville at jeg skulle gjøre. "Du skal bli leder i et ungdomsarbeid", var tanken som dukket opp i hodet ut av intet. Videre fikk jeg også vite at det skulle være et ungdomsarbeid i Vestkirken, da og nå en liten huskirke på Lille-Sotra. Det var det hele og jeg gjorde på den tiden ikke noe mer ut av det. Jeg hadde jo tross alt ikke fått vite når dette skulle være.

År gikk, jeg begynte å undervise på ungdomdsskole i Bergen i 2009 og så at jeg likte meg veldig godt sammen med ungdommen. Fra sommeren 2012 ble jeg også med i kristent ungdomsarbeid på Askøy og jeg tok lederutdanning ved siden av jobben. Det første var litt tilfeldig (med et lite innspill fra sjefen), det siste med tanke på å skaffe meg innsikt i å være leder for ungdomsarbeid. Hele tiden visste jeg at jeg skulle bli ungdomsleder en gang i framtiden, og tenkte at jeg måtte trene meg best mulig.

I år har jeg plutselig fått flere ting som peker i samme retning. Det begynte i vinterferien da jeg tok meg en liten fjelltur opp til en av for-fjellene til Løvstakken, altså et av de lave fjellene lenge før du kommer opp til toppen. På veien opp fikk jeg en tanke om å gå helt opp til Løvstakken, men slo den vekk siden jeg ikke gadd. Tanken om å gå på toppen av Løvstakken ble værende, og av tidligere erfaring tenkte jeg at dette kunne være Gud. Derfor gikk jeg opp - på tross av at jeg egentlig ikke ville :P Vanligvis bruker jeg å snu på direkten på toppen av Løvstakken for å unngå å bli kald av vind og stillesitting. Denne dagen, like før jeg kom til toppen, fikk jeg en tanke om at jeg skulle ta meg en pause der i maks 5 minutter og at jeg skulle se utover. Jeg fant meg en plass i le av vinden og så ut mot Sotra. Der og da fikk jeg nye ord om meg og Lille-Sotra, noe som sa noe om framtiden. I og med at jeg aktiv i ungdomsarbeidet på Askøy, husker jeg at jeg lot blikket gli til høyre mot Askøy. Det ble da "stille", men da jeg så tilbake utover Sotra fikk jeg tilbake denne følelsen av at her hører ordene til. Jeg gikk hjem igjen like etterpå, og var veldig giret av det jeg fikk vite.

I de to påfølgende ukene opplevde jeg fire ting til, alle ting som tilhørte framtiden og som jeg noterte ned ordrett mens jeg ennå husket ordene. "Du er den brua" og "Vil du ha andre-etasjen (på Sartor)" er kortversjonen av to av disse. Minst to av disse fire tilhører Lille-Sotra, kanskje alle fire.

Dette er litt sprøtt, og ikke har det hendt ennå heller. Slik jeg har forstått det, kan Gud se meg som baby og 40-åring samtidig siden han ikke er bundet av tid og rom. Dermed er det helt naturlig for meg å tenke at Gud tidligere, i dag og senere i historien bruker framtids-visjoner til sine sønner og døtre for å forberede og motivere de til videre viktig, godt og hardt arbeid. Det finnes mange personer i Bibelen som opplevde slike ting og jeg kjenner også selv en del personer i dag som har opplevd slike ting. Selv om opplever slike "store" ting, vil vi aldri kunne bli noe mer enn et menneske eller høyere enn Guds adopterte sønner og døtre. Samtidig er det vel slik at Gud velger seg ut enkeltmennesker her og der til å fylle en oppgave/funksjon som han vil ha gjennomført, at noen må ha den stillingen. Jeg har tydeligvis en fremtidig rolle ute på Lille-Sotra - ikke fordi jeg er Håkon, men fordi Gud har valgt meg. Hvor betryggende det er - og viktig at han får æren!

Tilbake til ungdomsarbeidet. Jeg har hatt noen år til å vokse på siden 2006, jeg har fått enda mer erfaring med å være med ungdommer, og jeg har også skaffet meg litt teoretisk og praktisk ledererfaring. I begynnelsen av august i år fikk jeg beskjed fra Gud om at det nå var på tide å planlegge ungdomsarbeidet i Vestkirken. Jeg begynte å tenke høyt sammen med noen venner, og noen uker senere mener jeg at jeg også fikk beskjed om å starte opp til høsten i 2015. Endelig!

Noen utfordringer er det dog. Det første er at vi er null(!) ungdommer pr dags dato. Ikke kjenner jeg ungdommer og andre på Sotra heller (nesten ikke). Det er et utrolig godt utgangspunkt for vekst ;) Så - hvor starter man? Først er planen å drøfte dette skikkelig med hele Vestkirken og lage en plan for hvordan dette kan se ut. Deretter er det å gå ut på jakt etter ungdommer og voksne som vil være med på å lage et fellesskap der Gud står i sentrum og fellesskapet er fokusert Jesu to største bud: Tro og elsk. Får vi koblet folk på Gud, da kan vi virkelig være med på å få til en forandring som vil skape livsvarig forandring for mange mennesker - det å fylle livet med mening gjennom å kjenne han og elske hverandre. Bedre varig glede finnes ikke!

haakontanker.blogspot.com

Jeg gleder meg vilt til dette og venter forventningsfult på hva som ligger i tiden framover. Jeg vil derfor ta ansvar for å gjennomføre det som trengs for å skape dette som Gud ser skjer i framtiden. Blir spennende å se hvem vi som fellesskap utgjør og hva vi vil utgjøre. Med Gud som sjef og kilde vil det bli mye!

Pappa nå?

Inni magen til kona mi ligger det ei jente som vokser dag for dag. 30. september er terminen, og vi gleder oss veldig til hun kommer ut og vi kan bli kjent med henne. Da blir jeg pappa! Eller vent, er jeg ikke pappaen hennes allerede? Hun er jo min..

Bildet over er fra ultralyden vi var på i uke 18. Siden det var første gang jeg var på ultralyd, var jeg spent i forkant på hva jeg ville se. Kona mi som er lege og jordmora hadde begge god peiling fra før om det som ventet, så de to pratet i vei om det ene og det andre. Jeg satt vel mer som tause Birgitte ved siden av og stirret på skjermen. En halvtime var litt i meste laget, men samtidig var det litt snodig å plutselig bli gjort obs på at det var et menneskelignende vesen inni der. Vi kunne lett se hodet, kulemagen, fingrene og beina med tærne. Fra denne stunden ble ikke et foster en teori, men noe virkelig. Jenta vår var allerede da godt utviklet og ganske vilter. Hun snudde og vrei på seg hele tiden, så også når jordmora skulle ta bilde av henne. Da kom det gjerne en arm som dekket ansiktet eller så hadde hun blitt så irritert over ultralyd-presse-dingset fra jordmora at hun snudde seg. Heldigvis fikk vi til dette gode bildet.

Babyverden.no har laget en babybok for mor og far som sikkert de aller fleste kommende foreldre har fått tidlig i sitt svangerskapet. Den boka opplyser at på vårt ultralydtidspunkt i uke 18, var jenta vår 18 cm lang og veide kun 220 g. I dag, i uke 33, er hun anslagsvis 39 cm og veier 2,2 kg. Tenk - det startet med ett egg og en sædcelle, da med en lengde på 0,2 mm. Denne lille klumpen utvikler etter hvert blant annet eget hjerte (begynner i uke 5) og fem uker senere (uke 10) er alle indre og ytre strukturer komplette. Man har faktisk registrert hjerneaktivitet (hjernebølger) allerede i uke 9. Fra uke 10 handler det om at organene skal vokse og modnes frem mot fødselen, da til en stor klump på gjennomsnittlig ca 50 cm og 3,5 kg (for jenter, gutter litt mer). 

Fra tidlere har jeg hørt at det er smart å snakke og synge for babyen inni magen. Derfor var det en liten milepæl for meg da det i svangerskapsboken for uke 26 sa at nå begynner babyen å reagere på lyd og lys. Konemor var ikke helt enig i dette, for hun måtte også høre på hver gang jeg ville snakke/synge til jenta vår ;) Tre uker senere, i uke 29, har man funnet indikasjoner på at fostrene har utviklet hukommelse og kan gjenkjenne musikk! Boka brukte også en god illustrasjon på hvordan fosteret har det med tanke på lyden i fostervannet som omgjør han/hun totalt: Det er som å svømme under vann og høre på musikk som spilles like over vannskorpa - altså ikke helt klart, men likevel gjenkjennelig. Tenk - jenta vår kjenner min stemme nå, hun gjenkjenner den og føler seg sannsynligvis trygg når hun hører den. Da vil hun vel lettere falle til ro når hun rett etter fødselen savner den trygge, tette, beskyttende magen til kona mi.

Jeg har for øvrig hørt en halvmorsom babyhistorie for noen år siden. Mor var veldig glad i Hotel Cæsar og så på det hver eneste dag gjennom svangerskapet. Babyen kom ut i verden og hver gang hun satt foran TV'en og hørte kjenningsmelodien til Hotel Cæsar stivnet hun til og satt med munnen åpen og lyttet.

Alt dette gjør at jeg ut i fra min egen logikk ikke helt klarer å si når man blir til et menneske. Er det idet man blir født (derav fødselsdag), eller er det på et tidligere tidspunkt? "Når barnet blir født, kommer sjelen svevende inn i det" var det en norsk kvinne som sa en gang. Jeg vil tro at det ikke er noen forskjell på en baby 5 minutter før fødselen og 5 minutter etter fødselen - bortsett fra et ganske så drastisk forandring av omgivelsene. I følge helseminister Bent Høie går grensen for abort ved 22 fullførte uker, for da er fosteret levedyktig. Er man da et menneske - siden man er levedyktig, siden legene er i stand til å sannsynligvis redde barnet om det ble født for tidlig? Det er ikke mange år siden denne grensen var på 24-28 uker, så hvem vet om vi ikke snart klarer å redde fostre på 20 uker snart.. Å definere starten av et menneskeliv ut i fra menneskelig tankegang eller vitenskap, går ikke an spør du meg.

For min del handler det om hovedsaklig om at Gud har skapt oss mennesker (til å være lik han), at han har skapt en naturorden der mennesket formes gjennom et ni måneder langt svangerskap, at dette også er en del av livet, og at vi kan oppnå evig liv - det å kjenne Gud. Spontanabort skjer dessverre, men da er det i alle fall ikke mennesker som har "knotet det til". I mine øyne er fosteret den svakeste part i en abortsak - i sammenligning med mor, far og samfunnet. En kristen lovsangsmann ved navn Terry MacAlmon hadde et himmelsyn for noen år siden. I tillegg til mange andre som lovpriste Gud med sang i enorm, altomfattende kjærlighet, så han tusener på tusener, kanskje millioner av små barn som danset og lovpriste Gud. Han fikk da vite at "Those are all the aborted lifes of the earth, giving praise to the rescuer." Om dette er sant eller ikke vet jeg ikke, men jeg håper det - for disse svakeste.


Spørsmålet jeg har stilt meg under svangerskapet, er om jeg blir pappa 30. september isj eller om jeg allerede er det. For meg er det ingen tvil. Jeg er en stolt pappa til ei lita jenta som jeg snart skal få holde i armene, ikke bare snakke og synge for - til konas store glede ;) Jeg håper hun allerede merker at hun er ønsket av oss!

Å bygge huset sitt på fjell

Her er noe jeg har hatt i bakhodet en stund og som i senere tid har blitt sydd sammen. Er usikker på om det kommuniserer alt det jeg har i tankene, og vet ikke om det visuelle er helt på plass. Er for eksempel ment som noe grunnleggende, retningsgivende, noe samlende og befriende. Det skal også symbolisere Guds øye: Han ser alt, han vet alt. Dette er også det han forventer av oss. Resten er gratis og gir enorm frihet. Kommuniserer det, gir det mening? To be continued.. :)

Frykt

Livet her på jorda, kort og samtidig langt - men uansett vil det ta slutt en dag. Hva da? Å søke svaret på dette er det mange som har gjort. Fasiten kan ikke bevises ved vitenskap. Mange mennesker frykter døden. Her i rike Vesten er døden fjern, mange tenker ikke på den - med mindre de erfarer den på nært hold. Da er det mer naturlig å frykte for kvaliteten på livet mens man lever. "Hva må jeg gjøre / ikke gjøre for å få et best mulig liv for meg og mine?" Menneskefrykt, en frykt for hva andre mennesker kan gjøre mot meg og mine, er en naturlig frykt når man har fokus på det jordiske. Men hva om det finnes en gud som vet hva som er rett og galt - hva skjer da om man overser det? Burde vi ikke egentlig hatt mer gudsfrykt enn menneskefrykt..? (Dette innlegget antar at Gud+Jesus er sann.)

"Å frykte Herren er begynnelsen til visdom" (Ord.spr. 9,10)

Frykten driver oss vekk fra det vi egentlig har lyst til å gjøre eller den begrenser den friheten vi ønsker å leve i. På grunn av frykten velger vi annerledes. Det er forskjellig hva folk frykter. Noen frykter for konsekvensen av å gjøre feil, andre frykter for hva folk kan tenke, noen for å åpne seg opp for andre i tilfelle man blir avvist. Jeg kjenner en som jobber i en halvoffentlig stilling der det er naturlig å skulle si sin mening for å få folk til å endre seg. Å gjøre det muntlig går helt fint, å gjøre det skriftlig er verre. "Folk kan jo bruke det mot meg!" Det er forskjell på å være frimodig og være strategisk. Det går an å være begge deler eller ingen av de. Ønsker man å være en tydelig stemme som kjemper for sin sak, så må man legge til side sin menneskefrykt og være modig og gjerne strategisk i sin framgang. Dersom man tier, da vinner menneskefrykten. Står man fram, vil det koste. Prisen kan være høy, belønningen mye høyere. Noen mennesker velger å stå fram selv om de vet at de vil bli forfulgt, ja, muligens også miste livet. Eller - de vet at resten av familien kan komme i livsfare! Cred til de!!!

David, ca år 1000 f.Kr, ble utvalgt av Gud til å være konge for Israelsfolket. Han gjorde mye godt og han gjorde også onde ting. Blant annet gjorde han ei gift dame gravid og etterpå fikk han mannen hennes, Uria, drept i en krig (derav uttrykket "Urias post"). Seinere en gang gjorde David en annen ting mot Gud, og Gud ga han tre valg: Hungersnød i landet hans i sju år, bli forfulgt av fiender i tre måneder eller pest i landet hans i tre dager. Davids svar liker jeg: "Jeg er i stor nød. La oss da helst falle i Herrens hånd! For hans barmhjertighet er stor, men i menneskers hånd vil jeg nødig falle." (2. Sam 24.) David visste at det var viktigere å frykte Gud enn mennesker. Mennesker kunne ødelegge kroppen hans, men Gud styrer over både kroppen og sjelen hans. Dermed er det viktigere å følge Gud enn mennesker.

Frykt driver til omvendelse. Dersom man ikke frykter Gud, da vil man bli drevet av andre ting. Man kan tilbe andre ting/guder eller man kan la seg styres hit og dit av andre. Spør du meg, er det mange av den siste kategorien her i Norge nå om dagen, mange som ikke er bevisst på hva de tror på/hva som er verdier verdt å holde på. Dermed flyter de med strømmen, lar andre ta avgjørelser for seg, bøyer seg for hva andre mennesker sier er godt/ondt. Et menneske lever bare for en viss periode og kan aldri finne fram til fasiten/ hva som er godt og ondt. Vi kan bestemme hva vi mener, men ikke vite om det er faktisk er sant. Alle som følger blindt etter vet hva de gjør. Skummelt, for de lar andre mennesker bestemme over livet deres.

Frykt driver til omvendelse. David hadde det "lett" siden han fikk beskjed av profeter om de store, gælige feil. Likens med de som så at Jesus helbredet en lam mann (han som ble firet ned gjennom taket). Det står at de rundt ble grepet av frykt og priste Gud. Også i dag opplever folk Gud, og da blir de lamslått av det store. Frykt er vel en av flere naturlige følger. Jeg snublet nettopp over en video fra Australia. I videoen er det en mann som forutsier (profeterer) 31. juli 2010 om at det skal komme en flom i nord-østre del av Australia i Brisbane-området. "Omvend dere, sier Herren, hvis ikke..." Forvarselet hjalp ikke slik som i Jona-historien fra Bibelen, for i desember og januar opplevde Australia sin største flom på nesten 200 år. Om profetien kom i forkant vet jeg ikke, men flommen var stor. I Bibelen sier tilsvarende historier at Gud reagerer på all ondskap i verden og ønsker at folk skal slutte med det og heller gjøre det gode.

Frykt og kjærlighet er to motsetninger, samtidig avhengig av hverandre. Frykt får deg til å ikke gjøre det du hadde tenkt, (den rette) kjærligheten får deg til å gjøre det gode. Mennesket er ikke stand til å gjøre bare onde eller bare gode ting. Vi når ikke Gud opp til knærne en gang! Uten frykt for straff, vil mennesket bli mer egosentrerte og mindre opptatt av å gjøre gode ting / vise kjærlighet. "Hvorfor skal man jobbe med å forbedre seg hvis det ikke spiller noen rolle.." Uten kjærlighet vil frykten ta overhånd. Lurer på hvordan det er å bo Krim-halvøya nå om dagen. Har man vokst opp i et hjem med overgrep, vil frykten mest sannsynligvis spise opp mennesket innenfra.


Frykten driver til omvendelse, det gjør kjærligheten også. Frykter man Gud, da jobber man heller med å gjøre stadig flere gode ting / bli en stadig bedre person - koste hva det koste vil. Gud tar imot de som frykter ham og gjør rettferdighet (tro på Jesus + elsk hveranre). Da erstatter han frykten med kjærlighet - ved hjelp av sin hellige Ånd. Gud skriver ned hva hvert enkelt menneske på jorda gjør av både gode og onde ting. På siste side i Bibelen står følgende: "Se, jeg [Jesus] kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er." På dommens dag skal vi få lønn - enten et liv videre sammen med Gud - eller borte fra han der hans godhet ikke finnes. Dette skal vare i all evighet. Frykten driver til omvendelse, omvendelsen til et liv med Gud der kjærligheten er stor. Å, hvor godt det er å erfare dette. Måtte stadig flere oppdage det!

Objektive sannheter

Finnes det objektive sannheter, regler som gjelder for alle mennesker på jorda? Eller er alt relativt, at det ikke finnes noen absolutte sannheter? Dette er et omstridt, stort tema, samtidig utrolig viktig. Ubevisst eller bevisst - det påvirker alt det vi er og gjør i livene våre. Uten absolutte regler kan man egentlig gjøre hva man vil. Er det absolutte regler, må det være en autoritet som bestemmer hva disse reglene skal være.

Relativisme, at det ikke finnes noen absolutte sannheter, er en snodig ting. For det første motsier utsagnet seg selv, for utsagnet er jo absolutt. For det andre skaper det mange utfordringer. Finnes det godt og ondt? Hva er rettferdighet? Er det ok å drepe? Er pedofili greit? Er blodet tjukkere enn vann? Hva er kjærlighet og hvordan ser det ut i praksis? I følge relativismen finnes det ikke noe fasitsvar på dette, alt varierer ut i fra hvert menneske mener.

Dersom begrepet rettferdighet er relativt, da vil noen for eksempel kunne ta blodhevn og si at man er "even" (finner ikke et passende norsk ord for det:P). Drap er noen ganer ok, andre ikke. Men hvem kan si/bestemme når det er ok og ikke? Hvis alt er relativt, hvem kan da si hva som er rett og galt, hvem kan da si at noe er godt og andre ting feil. Kanskje litt søkte eksempler, men ved å sette ting på spissen er det ofte enklere å se hvor tankerekken fører hen. Relativisme fører hen til anarkisme, spør du meg. Noen vil påstå at mennesket er godt på bunnen, derav vil det gå bra. Andre vil påstå at mennesket kan velge mellom godt og ondt, og at det velger det beste for seg selv når det ikke er noe utenfor som regulerer valget (f.eks. regler). Jeg mener at med anarkisme følger "den sterkestes rett". Da vil de sterkeste ha det materielt godt, mens de svakere må trykke andre under seg for å få det bedre. Det kommer an på hvor, når og av hem du er født. Frykt er fellesfaktor for alle, frykt for å tape, frykt for å miste det man har - en selvsentrert frykt. Den kan holdes vekke fra bevisstheten, men kan lett komme til syne ved for eksempel spesielle hendelser som død, terrorfrykt eller når posisjonen blir truet på en eller annen måte.

I dag har jeg (via en video på nettet) hørt om en plass som heter Snake Valley. Det ligger i en anonymisert by. Der blandes slageblod og alkohol og det selges sammen med et fritt valgt ønske. Når man har drukket denne blandingen, så kan kjøperen ønske seg absolutt hva han vil, og selgeren skaffer det. (Advarsel: Nå kommer noe som du kanskje ikke vil høre.) En nederlansk kvinne klarte en gang å redde ut en jentebaby fra en kjøper. Kjøperen hadde ønsket seg en baby og skulle til å seksuelt misbruke denne 18 måneder gamle jenta. Noen vil kanskje si at alkoholen har skylda. Hva med selgerne, de som sørget for å gi kjøperen denne lille babyen? Er ikke det umoralskt?
Eller hva med den tyske SS-offiseren Eichmann. Han gjemte seg i Argentina etter 2. verdenskrig. Etter en stund ble han fanget der. Han var da blitt far til en 8 år gammel sønn. En jøde fortalte ham at han, altså Eichmann, hadde drept hans sønn på ca 8. år i løpet av krigen, at disse to sønnene var jevngamle. Deretter spurte jøden Eichmann: "Hva er forskjellen på min og din sønn?" Eichmann svarte: "Min sønn er ikke jøde."

Motsatsen til relativismen er at det finnes felles regler som alle skal/bør følge. Noe av det vanskelige med objektive regler, er at det krever en autoritet som bestemmer og forteller hva som er allmenngyldig sant. Hvis det finnes noe som er godt og noe som er ondt, da kan ikke et menneske si hva som er hva, men bare denne autoriteten. Rettferdighet vil da være bygget på det. Drap og pedofili også. Hvordan mennesket skal/bør te seg og behandle hverandre, vil også være bestemt av dette. Denne autoritet vil alltid ha rett - hvis ikke er den ikke absolutt, men alt blir relativt.

Vi, mennesker, har alltid hatt sterke meninger om hva som er/ikke er absolutte regler. På en måte kan en vel si at det finnes ca fem millioner ulike meninger her til lands. Det er også mennesker til ulike tider som har prøvd å lage systemer av regler som skal gjelde alle - men ingen har klart å skape noe varig og godt. Mao og Lenin er to eksempler på det. Mange menneskeliv har gått tapt i forsøket. Og så er det også mange religioner og livssyn som har gitt sin tilslutning til eller relative tilslutning til en eller flere retninger. Felles for oss alle mennesker, er at vi mener vi har funnet fasiten. Noen vil for eksempel si at Jesus er fasiten, noen vil si at det ikke finnes noen fasit (dette er jo også et absolutt utsagn), noen sier at det er flere veien til toppen av fjellet (altså flere fasiter (som til sammen er en fasit?)). Men uansett hva vi mennesker mener, vi er og forblir mennesker og ikke en autoritet som kan avgjøre hva som er allmenngyldig sant. Vi, mennesker, er verken perfekte eller totalt mislykkede, så vi vil alltid gjøre godt og vondt, derav ta feil. Men hva er så denne autoriteten?

Som menneske kan ikke jeg gi deg fasiten, jeg kan bare snakke ut i fra egne erfaringer. Tidligere var jeg en tradisjons-kristen, senere har jeg opplevd mye (samtidig lite) med Gud. Visste du at det står i Bibelen at Gud skriver ned alt vi mennesker gjør og at vi til slutt skal bli dømt etter det, en etter en (Åpb. 20:12)? Og det i forhold til hans objektive regler? Noen har gjerne noen spørsmål de har lyst til å spørre Gud på denne dagen (for eksempel om det ondes problem), men egentlig er det vel mer naturlig å tenke på hva Gud kommer til å spørre oss mennesker om. Jeg tipper at hans spørsmål vil gjøre hver enkelt av oss flau og skamfull. Å leve etter hans standard, for eksempel andre-budet til Jesus om å elske hverandre, går ikke an. Vi kan bli stadig flinkere dersom vi strekker oss, men fullkommen er umulig - dessverre. Nettopp derfor er julen og påsken så viktig. Gud la en langsiktig plan, en plan som innebar hvordan han skulle redde menneskene tilbake til "det bare-gode" igjen - Jesus. I sin kjærlighet satte han i gang Jesus-ofre-seg-planen sin ved å gjøre Maria gravid ved Den Hellige Ånd og i kjærlighet ofret han sønnen sin på korset for at han skulle ta på seg feilene sine. Ved å tro på Jesus, ved å tro på Guds kjærlighet til oss, får vi helt gratis lov til å leve med den fullkomne Gud selv om vi tabber oss ut her og der. Det er virkelig en gave å feire. Ikke koster det penger heller, bare endret liv. For finnes det en absolutt sannhet som autoriteten Gud forteller oss, så bør vi absolutt gi tilbake til han ved å endre livene våre: Elsk hverandre.


Jeg prøver å bli stadig flinkere på disse to budene og opplever at det både gir meg og mange andre store gleder. Blant annet opplever jeg og andre konkrete ting med Gud, som for eksempel flere ganger i forbindelse med jobbsøkingen i våres og på konfirmantleir. Disse opplevelsene med han pluss at jeg ser at det å elske hverandre gir forbedrede liv og relasjoner (altså må kjærlighetsbudet hans gjelde), gjør at jeg vet at Gud finnes og at han bryr seg om oss mennesker. Derfor støtter jeg meg til det englene sa for ca 2000 år siden: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i." Håper virkelig jeg er en av de.

Flisa og bjelken

Flisa og bjelken er en kjent bibelhistorie for mange, skjønt sikkert færre og færre. Den handler om at en gjerne ser flisen i en annens øye, men ikke bjelken i ditt eget øye. Egentlig et ganske morsomt bilde.. :P Det er en liten ting til i bibelteksten som sjeldent blir dratt fram, en liten dog viktig ting som kanskje vi har for lite av i samfunnet vårt i dag..?


I helgen var jeg på utrolig kjekk leir med en skokk med ungdommer. Det er mye som kunne vært trekt fram derifra, blant annet at de for hverandre på eget initiativ. Konge. En av deltakerne der var ei jente som kan være ganske direkte. Hun er veldig observant og klarer å se trekk hos andre mennesker ganske fort. Og når hun først ser gjentakende trekk, så sier hun det til den andre personen - enten det er 5 eller 30 andre personer til stede. Det er ikke nødvendig snakk om "fliser/bjelker" her, men dette utløste noen tanker i hodet mitt. Det må jo være mulig å kommentere andres fliser, også hvis man har en bjelke i eget øye. Hvis ikke kan man jo ende opp med at alle går rundt med fliser og bjelker i øyet. Da vil vi jo gå rundt som blinde - og blinde vil veilede blinde. Da går man seg i hvert fall vill!

Å kunne si ifra om ting som ikke er på stell, det er viktig. Samtidig er det noe med situasjonen og måten man sier ifra på. Å skille mellom sak og person er en viktig ting. Det er kanskje ikke alltid like enkelt, spesielt der selvbilde er svakt eller man har tidligere negative erfaringer. Likevel kan det være godt/heldig å snakke om flisa/bjelken. Ordene man velger for å framlegge flisa/bjelken på, er også viktig. Man kan gå fram ved å snakke om at "du HAR en flis i øyet...". Selv liker jeg bedre å vektlegge at jeg kun kommer med min subjektive forståelse av det, at jeg tenker sånn og sånn - og at jeg kan ta feil. Jeg opplever at dette ufarliggjør saken noe, at det blir enklere å være uenig i saken. Å gå i dialog er også en ting jeg synes fungerer veldig godt. Når begge er likeverdige parter, da er det større sjanse for å unngå å gå i forsvar og heller få til en konstruktiv samtale. Situasjon kan også ha noe å si. Hvem som er til stede, hvilken sinnsstemning folk er i samt hvilken relasjon man har, har også mye å si. Jeg og kona sparer de heftigste diskusjonene til vi er på egen hånd. Jeg er elendig på å diskutere når jeg er hissig, så derfor prøver vi å ta disse diskusjonene mens vi er forholdsvis avslappet. Sitter jeg og diskuterer noe med en ukjent person, så vil jeg veie min ord nøye - og heller føle meg fram på om det ut i fra situasjonen er smart å si noe eller ikke.

Jeg husker for øvrig fortsatt en refleks-episode for noen år siden. En tilfeldig bilist stoppet meg mens jeg gikk til bussen. "Du må bruke refleks i mørket." I og med at jeg var i ferd med å feste en refleks rundt den ene armen, bet jeg i meg irritasjonen og sa hyggelig at "jeg holder på akkurat nå". "Ja, men du må ha på begge armene!" Jeg gikk. Tålmodigheten min var over, hun fortjente ikke mer. Skjønt kanskje hadde hun et poeng likevel.. Også som nyutdannet lærer husker jeg en kollega kjefte heftig på meg. Da hun var sykemeldt hadde jeg fått ansvaret for hennes klasse i en lengre periode. Jeg var fersk i gamet, hadde få å lene meg til/fikk lite veiledning, så måtte foreta valg. Da den sykemeldte læreren kom tilbake og oppdaget dette, var frustrasjonen hennes stor. Jeg fikk vite hvor skapet stod, skjønt jeg tror nok hun merket at ordene hennes ikke falt meg så veldig tungt. Det gjorde sannsynligvis til at hun brukte enda flere ord på å øse ut sin irritasjon, skjønt det forandret ingenting. I stedet for å gå i dialog, valgte denne læreren kjeftemetoden. Noen av de jeg kjenner har oppleve "neste-kjærlige" kristne som forteller at de kommer til å brenne i helvete (altså søppelplassen utenfor Jerusalem der de blant annet ofret mennesker). Denne måten å gå fram på skader dessverre ikke bare dem selv, men også folks oppfatning av Gud. "Hvor er Guds kjærlighet i dette budskapet?"

Hva er forskjellen på en bjelke og en flis? Ganske stor vil jeg si. Fliser er små og ganske lite betydelige. Bjelken er stor og egentlig ganske lett å få øye på - samtidig kanskje også vanskelig å få gjort noe med siden den er så tung. Flisespikkeri er det også noe som heter. Det kan vel da være snakk om dolokket skal være oppe eller nede - eller begge lokkene nede, eller det kan være snakk om måten man snakker til andre på. Kanskje bruker man ord som ofte sårer andre og det uten at en er klar over det selv. Bjelker må tydeligvis være større, kanskje at man har grunnleggende feil om noe. Kanskje praktiserer man en kjærlighet til barna sine, en kjærlighet som er uten grensesetting. Kanskje bruker man like sårende ord ovenfor andre som den man kritiserer.

Den store faren med fliser og bjelker, er at man bare lar de bli stående. Sånn generelt sett virker det som at det er noe av det som skjer i Norge i dag. Så lenge du syns noe er ok, så er det ok for deg - eller frihet er å være fri fra grenser/fri for hva andre tenker. Blir ikke dette litt sånn "den sterkestes rett", spesielt hvis vi tenker i forhold til hele verden..? Selv tenker jeg at de to budene Jesus ga oss er ganske så genialt enkle. Det siste budet, det med å elske hverandre, er det mange som er enige i. En vanlig tanke er at vi mennesker er gode på bunnen, at vi er i stand til å ta de gode valgene på egen hånd. Men er det virkelig sant? I amerikansk psykologi finnes det et eget emne som heter "evil". Som barn var jeg ikke "evil", men jeg var veldig rampete. Som seks-åring i barnehagen gjemte jeg den ene skien til en av de andre i barnehagen under verdaen vår hjemme. Jeg vil tro den skien ligger der fortsatt. Jeg trengte også to voksne til å holde meg på plass på søndagsskolen. Det var jo så kjedelig. Gjennom oppdragelse og sikkert en del andre ting ser det ut til å ha blitt et ok menneske av meg. Men også som voksen er det ting jeg angrer på, ting som gjerne skulle vært ugjort. Jeg vet at jeg ikke er i stand til å gjøre/velge det gode i en hver situasjon. Det finnes også mange kjente eksempler som er kjent for mye godt/ondt, men som heller ikke bare gjør gode eller onde ting. Hvis dette stemmer for alle mennesker, da kan vi jo ikke bare være gode!?! Bibelen snakker om å øve opp evnen til å skille mellom det gode og onde (både av egen innsats og ved hjelp av Den Hellige Ånd). Den synes jeg er utrolig interessant og viktig. Det må vel bety at det ikke finnes et eneste perfekt menneske og heller ikke et totalt ondt menneske..? Pluss at det går an å øve seg opp!

Det finnes et tema innenfor kristendommen som det snakkes stadig mindre om. Hallesby hadde vist en tale for en god del tiår siden som gikk på nettopp dette. Han valgte konfrontasjonsmetoden, å gå direkte i strupen på de som stod utenfor. Kanskje har denne talen gjort det enda vanskeligere å snakke om dette temaet, at det kun er en vei til å bli frelst - gjennom Jesus. Hva om dette er den største bjelken vi nordmenn har i øyene våre? Hva som skjer på etter at jeg dør, det har jeg veldig lite peiling på. Det jeg har peiling på, er de erfaringene jeg har hatt med Gud. Gjennom de har han bygget stor tro i meg. Derfor tenker jeg også at han har villet Bibelen, at han gjennom den forteller sannheter som gjelder alle mennesker. Litt enkel og sprø tankegang, kanskje? Det er i alle fall en del av min tankegang. Det betyr blant annet at på dommens dag vil han stå klar med åpne armer for sine barn og si "velkommen hjem". Å være igjen uten Guds godhet i verden, der vil jeg ikke være. Og ikke nok med det. Allerede nå kan man få oppleve Guds godhet - hvis man vil.

Den siste biten i bibelhistorien om flisa og bjelken, er at man først skal dra bjelken ut av ditt eget øye. Da kan du etterpå se og dra ut flisen hos den andre personen. Hva om vi ble flinkere til det i Norge, å si ifra når man ser en flis i andres øye. Det betyr jo også at man må risikere at andre kommenterer bjelken i ditt eget øye. Unntaket er vel dersom du allerede har fjernet bjelken. Jeg tror at det er to bærebjelker som er det gode. Ikke alle er enige i den. Samtidig - dersom vi var stadig flere som filtrerte alt gjennom det "å elske hverandre", at man tar personlige valg ut i fra det som tjener fellesskapet og individet best, at vi var stadig flere som bevisst øvde opp vår evne til å skille mellom godt og ondt, da kunne vi fått et samfunn med færre fliser og bjelker. Det er ikke noe flisespikkeri!